Søk Søk
Forside Forbrukerinformasjon Verdipapirforetak, verdipapirfond og alternative investeringsfond

Verdipapirforetak, verdipapirfond og alternative investeringsfond

Tilsynsarbeidet med verdipapirforetak, forvaltningsselskaper for verdipapirfond og forvaltere av alternative investeringsfond skal sikre at dette markedet fungerer tilfredsstillende. En viktig oppgave for å skape tillit til markedet er investorbeskyttelse. Aktiv oppfølging av foretakenes og investorenes etterlevelse av lover og regler bidrar til å skape slik tillit. 

Verdipapirforetak


Hva er et verdipapirforetak?
Verdipapirforetak er foretak som yter investeringstjenester i forbindelse med finansielle instrumenter.

Investeringstjenester
Investeringstjenester vil blant annet være:

  • megling av verdipapirer (motta og formidle kundeordre med finansielle instrumenter og utføre en ordre på vegne av en kunde i finansielle instrumenter)
  • aktiv forvaltning (forvaltning av kundens midler og kundens finansielle instrumenter, i henhold til avtale og fullmakt fra kunden)
  • å gi investeringsråd til hvordan en kunde bør plassere sine midler i finansielle instrumenter

Finansielle instrumenter
Med finansielle instrumenter menes i hovedsak aksjer, obligasjoner, verdipapirfondsandeler, derivater og pengemarkedsinstrumenter. Finansielle instrumenter er definert i verdipapirhandelloven § 2-2.

Nærmere beskrivelse av de ulike finansielle instrumenter og deres egenskaper og risiko er tilgjengelig på blant annet nettstedene til:

Konsesjon fra Finanstilsynet
Investeringstjenester kan bare tilbys av foretak som har tillatelse til dette fra Finanstilsynet. Tillatelsen skal angi hvilke investeringstjenester og tilknyttede tjenester verdipapirforetaket kan yte.

Finanstilsynets konsesjonsregister
Finanstilsynets konsesjonsregisteret er en oversikt over norske foretak med tillatelse til å yte investeringstjenester. Konsesjonsregisteret inneholder opplysninger om verdipapirforetaket og hvilke investeringstjenester og tilknyttede tjenester foretakene kan yte. 

Tilknyttede agenter
Et verdipapirforetak kan benytte tilknyttede agenter for å markedsføre sine tjenester, skaffe oppdrag, motta og formidle ordre, plassere finansielle instrumenter og gi råd om de finansielle instrumenter og investeringstjenester verdipapirforetaket tilbyr. Verdipapirforetak skal informere Finanstilsynet om bruk av tilknyttede agenter og disse skal registreres i Finanstilsynets konsesjonsregister. Den tilknyttede agenten har ikke selv tillatelse til å yte investeringstjenester, og må derfor opplyse kunder om hvem de tilbyr tjenester på vegne av. Agenten kan kun være tilknyttet ett verdipapirforetak. Verdipapirforetaket er ansvarlig for all virksomhet agenten forestår på verdipapirforetakets vegne.

Markedsadvarsler om foretak uten tillatelse
På Finanstilsynets nettsted publiseres markedsadvarsler mot foretak som opptrer uten tillatelse fra Finanstilsynet. Det er i denne sammenheng viktig at Finanstilsynet mottar henvendelser fra forbrukere som blir kontaktet av foretak som tilbyr investeringstjenester uten å inneha den nødvendige tillatelse. Kjennetegn ved henvendelser fra slike foretak er ofte at selgeren er svært pågående, at investeringen fremstilles som meget lønnsom og uten nevneverdig risiko, og at det er viktig at kunden tar en rask beslutning. Hvis du er i tvil om et foretak har tillatelse til å tilby investeringstjenester bør du sjekke Finanstilsynets konsesjonsregister og om det er lagt ut en markedsadvarsel om foretaket. Det er viktig å være klar over at Finanstilsynets liste med markedsadvarsler ikke er en uttømmende liste, og således ingen garanti for at foretak som ikke er opplistet innehar de nødvendige tillatelser for å yte investeringstjenester. 

Utenlandske verdipapirforetak og grensekryssende virksomhet
Verdipapirforetak fra en annen EØS-stat kan etablere en filial i Norge. Den norske filialen må følge norske regler om investorbeskyttelse og god forretningsskikk, se neste punkt.

Et verdipapirforetak som er etablert i en annen EØS-stat kan også yte investeringstjenester direkte fra staten det er registrert i. Verdipapirforetak må melde til Finanstilsynet om at det skal yte grensekryssende virksomhet i tillegg til at det er krav om at foretaket innehar de nødvendige tillatelser og er under tilsyn i hjemstaten.

Verdipapirforetak som er etablert utenfor EØS-området må søke om særskilt tillatelse for å yte investeringstjenester i Norge. Oversikt over utenlandske foretak som har meldt grensekryssende virksomhet inn til Norge finner du i Finanstilsynets konsesjonsregister.

Verdipapirforetak er underlagt bestemmelser om investorbeskyttelse og god forretningsskikk
Det er stilt krav om god forretningsskikk for verdipapirforetak. Noen av de sentrale forpliktelsene er at:

  • kunder skal gis relevante opplysninger i en form som kunden forstår slik at kunden er i stand til å forstå arten av og risikoen knyttet til investeringstjenesten og de finansielle instrumentene som tilbys, og da vil være i stand til å fatte en fornuftig investeringsbeslutning.
  • Før avtaleinngåelse og før verdipapirforetaket yter investeringstjenesten, skal foretaket gi nødvendig informasjon om de finansielle instrumentene og foreslåtte investeringsstrategier, herunder hensiktsmessig veiledning og advarsel om risiko. Videre skal foretaket beskrive risikoen ved de aktuelle instrumentene, herunder forklare virkningen av lånefinansiering.
  • Foretaket skal før ytelse av investeringstjenester, blant annet gi opplysninger om omkostninger og gebyrer, herunder de samlede kostnader kunden skal betale for det enkelte finansielle instrumentet.

Egnethetsvurdering av ikke-profesjonelle kunder
Foretaket plikter å gjennomføre en egnethetsvurdering ved yting av investeringsrådgivning og aktiv forvaltning. For ikke-profesjonelle kunder skal foretaket innhente opplysninger om:

  • kundens kunnskap om og erfaring fra det aktuelle investeringsområde (herunder erfaring og kunnskap med finansielle instrumenter, utdannelse og arbeidserfaring) 
  • kundens finansielle situasjon (herunder inntektsforhold, aktiva og normale finansielle forpliktelser)
  • kundens investeringsmål (herunder investeringshorisont, risikovillighet, risikoprofil og målsetting).
  • Undersøkelsene skal sette foretaket i stand til å anbefale den investeringstjeneste og de finansielle produkter som egner seg for den enkelte kunde. Mangelfull innhenting av informasjon kan medføre at kunden får rådgivning som ikke er tilpasset vedkommendes situasjon.

Hensiktsmessighetsvurdering av tjenesteytelsen
Ved ytelse av andre investeringstjenester enn investeringsrådgivning og aktiv forvaltning skal verdipapirforetaket søke å innhente opplysninger om kundens kunnskap om og erfaring fra det aktuelle investeringsområdet. Hvis foretaket finner at den aktuelle investeringstjenesten eller det aktuelle finansielle produktet ikke er hensiktsmessig, skal kunden advares om dette.

Verdipapirfond og alternative investeringsfond

Hva er et verdipapirfond?

Et verdipapirfond er en kollektiv investeringsform hvor flere sparere går sammen om å investere sine midler i finansielle instrumenter (verdipapirer) og bankinnskudd. Når du investerer i et verdipapirfond, får du andeler i fondet og blir andelseier. Utover andelsinnskuddet er en andelseier ikke ansvarlig for fondets forpliktelser. Midlene i fondet forvaltes av et forvaltningsselskap for verdipapirfond med konsesjon fra Finanstilsynet. Det kreves også tillatelse for å etablere det enkelte verdipapirfond.

UCITS er en type verdipapirfond som tilfredsstiller felles europeiske regler, og som har omfattende krav til blant annet risikospredning, hva fondet kan investere i og hyppig adgang for andelseierne til å innløse andelene. UCITS-fond er ment å være et investeringsalternativ for forbrukere.

Noen verdipapirfond omtales som nasjonale verdipapirfond og fraviker én eller flere av hovedreglene som gjelder for UCITS-fond. For eksempel kan det være andre regler for risikospredning for et nasjonalt verdipapirfond. I tillegg finnes det spesialfond som har større fleksibilitet med hensyn til investeringsstrategi og investeringsteknikker enn alminnelige verdipapirfond. På grunn av risikoen for tap og kompleksiteten knyttet til mange spesialfond stilles det særskilte krav til investorbeskyttelse for at spesialfond skal kunne markedsføres til ikke-profesjonelle investorer. Blant annet kreves at det foretas en forutgående egnethetstesting av kunden.

Det er vanlig å klassifisere verdipapirfond i fire hovedtyper, aksjefond, obligasjonsfond, pengemarkedsfond og kombinasjonsfond. Verdipapirfond kan videre deles inn i ulike undergrupper. De kan for eksempel være geografisk avgrenset (land og regioner), eller avgrenset etter bransje (bestemte næringer). Fondets risiko og forventet avkastning vil variere etter hvilke plasseringer fondet gjør. Alle verdipapirfond skal i fondets nøkkelinformasjon (se under) være risikoklassifisert på en skala fra 1 til 7.

Forvaltningsselskap for verdipapirfond og verdipapirfond reguleres av:

Reglene i verdipapirfondloven skal blant annet sørge for at andelseierne får god informasjon om fondet. Dette omfatter blant annet informasjon om:

  • plassering av fondets midler
  • fondets avkastningshistorikk
  • fondets risiko
  • kostnader forbundet med å spare i fondet

Det skal utarbeides et standardisert og kortfattet dokument for hvert verdipapirfond (nøkkelinformasjon eller KID). Nøkkelinformasjonen skal inneholde de viktigste egenskapene ved fondet og gjøre det enklere for investor å foreta en informert investeringsbeslutning. Det er viktig at investor setter seg inn i informasjonen. Nøkkelinformasjonen for verdipapirfond vil være tilgjengelig hos forvaltningsselskapet, distributører og gjennom Finansportalen.no. I tillegg skal det utarbeides et mer utfyllende prospekt for hvert enkelt verdipapirfond, og periodiske årsregnskap, årsberetning og halvårsrapport. Andelseierens skal dessuten minst to ganger årlig motta informasjon om beholdning og avkastning.

Verdipapirfondets vedtekter inneholder sentrale bestemmelser for fondet og setter rammer for forvaltningen. Etter verdipapirfondloven skal andelseierne motta informasjon fra forvaltningsselskapet dersom forvaltningsselskapet mener det er behov for å endre vedtektene til et verdipapirfond. Som hovedregel skal andelseierne gjennom deltakelse i et andelseiermøte gis anledning til å stemme over forslag til endringer i vedtektene.

Verdipapirfondloven inneholder detaljerte regler om hvordan forvaltningsselskapet kan plassere fondets midler, herunder med hensyn til typer finansielle instrumenter og for risikospredning. Det skal inntas regler om dette i vedtektene til verdipapirfondet.  Det er videre gitt bestemmelser som regulerer andelseiernes rett til å tegne og innløse andeler i fondet. 

Alle verdipapirfond skal ha en depotmottaker som skal oppbevare fondets midler. Depotmottaker for norske verdipapirfond skal være en kredittinstitusjon. Depotmottaker skal kontrollere at forvaltningsselskapets disposisjoner over fondet skjer i samsvar med lovgivningen og fondets vedtekter. Formålet med en depotmottaker er å beskytte andelseierne gjennom å holde verdipapirfondets midler atskilt fra forvaltningsselskapet. I tillegg fører depotmottakeren kontroll med forvaltningsselskapets disposisjoner.

Finanstilsynets konsesjonsregister viser norske forvaltningsselskap som har tillatelse fra Finanstilsynet og de verdipapirfond som forvaltes.

Mer informasjon om sparing i verdipapirfond, kan du blant annet finne på nettstedet altomfond.no, et nettsted som driftes av Verdipapirfondenes forening (VFF).

Mange utenlandske verdipapirfond kan markedsføres i Norge
Utenlandske UCITS-fond kan markedsføres i Norge ved at det gis en melding til Finanstilsynet om at fondet skal markedsføres. Andre utenlandske verdipapirfond må imidlertid ha tillatelse fra Finanstilsynet for å kunne markedsføres i Norge. Utenlandske verdipapirfond er underlagt tilsynsmyndighetene i de land der fondene er opprettet.

Forvaltere av verdipapirfond skal ha tillatelse
Forvaltningsselskap med tillatelse til å drive verdipapirfondsforvaltning har enerett til å opprette og forvalte et verdipapirfond.

En slik tillatelse er betinget av at en rekke krav er oppfylt. Loven inneholder krav til blant annet erfaring hos ledelsen i forvaltningsselskapet, krav til ansvarlig kapital og organisering av foretaket. Videre må et forvaltningsselskap utøve sin virksomhet i samsvar med de vilkår som er satt for tillatelsen, fondets vedtekter og god forretningsskikk. Kravet til god forretningsskikk innebærer blant annet at forvaltningsselskapet skal påse at verdipapirfondenes og andelseiernes interesser ivaretas på beste måte. Dersom et forvaltningsselskap påfører fondet et tap ved å ha forsømt sine plikter, kan forvaltningsselskapet bli erstatningsansvarlig.

Forvaltningsselskap for verdipapirfond som også har konsesjon til å drive aktiv forvaltning, skal være medlem av Verdipapirforetakenes sikringsfond. Sikringsfondet dekker krav som skyldes verdipapirforetakenes manglende økonomiske evne til å betale tilbake penger eller levere tilbake finansielle instrumenter som foretaket oppbevarer, administrerer eller forvalter på vegne av kundene. Det maksimale dekningsbeløp er 200.000 kroner per kunde, per tilfelle.

Sparing i verdipapirfond medfører også kostnader
Det skal være enkelt å skaffe seg oversikt over og sammenligne kostnadene i verdipapirfond. Kostnadene skal fremgå av verdipapirfonds vedtekter, prospekt og av nøkkelinformasjonen som skal gis investor. Verdipapirfond belastes med forvaltningsgodtgjørelse til forvaltningsselskapet, og dette er betaling for å forvalte fondet. Forvaltningsgodtgjørelsen oppgis i en årlig prosentsats, og kan bestå både av en fast godtgjørelse og en variabel godtgjørelse basert på avkastningen som forvalter har oppnådd.

Kostnadene ved kjøp og salg av verdipapirer (transaksjonskostnader), betaling av skatter fondet ilegges, renter på låneopptak og eventuelle ekstraordinære kostnader kan belastes fondet i tillegg til forvaltningsgodtgjørelsen, og kommer til fratrekk i andelsverdien. I tillegg til disse kostnadene, må du ofte betale et gebyr ved tegning (kjøp) og innløsning (salg) av andeler. Tegningsgebyr og innløsningsgebyr oppgis i prosent og trekkes fra i tegnings- eller innløsningsbeløpet.

I fondets nøkkelinformasjon gis standardisert informasjon om kostnader slik at det skal være enkelt å sammenligne kostnader i flere fond. Nøkkelinformasjon for ulike fond finnes på Finansportalen.

Ved valg av fond er det i tillegg viktig å vurdere følgende:

  • Fond som forvaltes aktivt har ofte høyere kostnader enn indeksfond (passivt forvaltede fond). Formålet med aktiv forvaltning er å levere høyere avkastning, men høyere avkastning kan aldri garanteres.
  • Indeksfond tar sikte på å avspeile avkastningen i et bestemt verdipapirmarked, f.eks. Oslo Børs, og investerer derfor i de samme verdipapirene som inngår i markedsindeksen.
  • Et indeksfond kan ikke slå referanseindeksen. Avkastningen vil over tid være indeksavkastningen minus løpende kostnader. Ønsker du å få bedre avkastning enn resten av markedet må du velge et aktivt forvaltet fond. Du får da muligheten til meravkastning, men samtidig må du da være klar over at risikoen øker.

Hva er alternative investeringsfond?

Alternative investeringsfond (AIF) favner om et bredt spekter av ulike typer kollektive investeringer, som eiendomsfond, aktive eierfond (private equity) og hedgefond. Mange alternative investeringsfond utgjør komplekse strukturer med høy risiko og liten mulighet til innløsning. Flere av disse vil derfor ikke egne seg som sparealternativ for forbrukere.

Forvaltning og markedsføring av alternative investeringsfond reguleres av lov om forvaltning av alternative investeringsfondog tilhørende forskrift. Loven regulerer ikke fondene som sådan.

Det kreves en særskilt tillatelse for at et alternativt investeringsfond skal kunne markedsføres til ikke-profesjonelle investorer. I tillegg gjelder særlige krav til god forretningsskikk ved kundebehandlingen. Forvalteren må gjennomføre egnethetstesting av kunden som skal sikre at investeringen passer til den enkeltes investeringsmål, risikotoleranse og kunnskapsnivå. Forvalter må også utarbeide nøkkelinformasjon for hvert alternativt investeringsfond, og være tilsluttet en klageordning. I særlige tilfeller kan Finanstilsynet forby forvalter å markedsføre et alternativt investeringsfond til ikke-profesjonelle investorer.

Alternative investeringsfond som forvaltes av en AIF-forvalter med konsesjon, skal ha en depotmottaker som utfører oppbevarings- og kontrolloppgaver.

Hvem kan forvalte alternative investeringsfond?
Alternative investeringsfond skal forvaltes av en forvalter for alternative investeringsfond (AIF-forvalter). En norsk AIF-forvalter må enten ha konsesjon eller være registrert i Finanstilsynets register over registrerte AIF-forvaltere avhengig av størrelsen på samlet forvaltningskapital. AIF-forvaltere som ønsker at fondene skal markedsføres til ikke-profesjonelle investorer, må ha konsesjon fra Finanstilsynet uavhengig av størrelsen på forvaltningskapitalen.

Finanstilsynets konsesjonsregister viser både norske AIF-forvaltere med konsesjon og de registrerte AIF-forvaltere, i tillegg til de alternative investeringsfond som selskapet forvalter.

AIF-forvaltere med tillatelse er omfattet av både operasjonelle og organisatoriske krav. Kravene har store likhetstrekk med de som gjelder for forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Det stilles blant annet kvalifikasjonskrav til ledere, krav til ansvarlig kapital, krav til god forretningsskikk, håndtering av interessekonflikter, risikostyring og til utkontraktering. Det må dessuten utpekes en depotmottaker for hvert enkelt fond som forvaltes av en forvalter med tillatelse.

Forvaltere av alternative investeringsfond som også har konsesjon til å drive aktiv forvaltning, skal være medlem av Verdipapirforetakenes sikringsfond, se nærmere informasjon under avsnitt om forvaltningsselskap for verdipapirfond.