Søk Søk

Regelverksarbeid i EØS

Regelverkshierarkiet i EU – nivå 1, 2 og 3

De overordnede og prinsipielle reglene i EU kalles hovedrettsakter, basisrettsakter eller nivå 1-regler. Dette tilsvarer norske lover. Rådet og Parlamentet vedtar slike regler basert på forslag fra EU-kommisjonen. Reglene kan fastsettes enten som direktiver eller forordninger. 

  • Direktiver skal gjennomføres i nasjonalt regelverk i alle medlemslandene
  • Forordninger blir direkte gjeldende for borgere i hele EU.

Eksempler på nivå 1-regler for finansmarkedene er CRD IV og CRR (kapitalkrav for banker), IDD (distribusjon av forsikringstjenester), MiFID (markedet for finansielle instrumenter), EMIR (infrastruktur i finansmarkedene) og Solvens II (kapitalkrav for forsikringsselskaper).

Nivå 1-reglene kan gi hjemmel for Kommisjonen til å fastsette utfyllende bestemmelser. Slike utfyllende bestemmelser omtales i EU som nivå 2-regler, og tilsvarer norske forskrifter. De fastsettes som regel som forordninger, og kan kategoriseres i følgende to grupper:

Delegerte rettsakter (delegated acts TFEU art. 290)

  • Utfyller eller foretar mindre endringer i nivå 1-reglene.
  • Kan utarbeides og fastsettes av Kommisjonen selv, gjerne med tekniske råd fra EU-tilsynene. Hvis nivå 1-reglene presiserer at delegerte rettsakter skal fastsettes som tekniske standard, vil det være relevant EU-tilsyn som utarbeider et fullstendig utkast før Kommisjonen kan vedta det.

Gjennomføringsrettsakter (implementing acts TFEU art. 291)

  • Fastsettes for å sikre at EU's lovgivning anvendes ensartet i alle EU-land (f.eks. mal for rapporteringsskjema).
  • Kan utarbeides og fastsettes av Kommisjonen selv, gjerne med tekniske råd fra EU-tilsynene. Hvis Nivå 1-reglene presiserer at gjennomføringsrettsakter skal fastsettes som tekniske standard, vil det være relevant EU-tilsyn som utarbeider et fullstendig utkast for Kommisjonen.

EØS-avtalen regulerer hvordan EU-regler, både nivå 1 og 2, skal forplikte Norge, Island og Liechtenstein ved å tas inn i EØS-avtalen. Les mer om dette nedenfor.

Med nivå 1- og 2-regler på plass, kan EBA, ESMA og EIOPA fastsette anbefalinger/retningslinjer om hvordan regelverk bør håndheves eller hvordan tilsyn bør utøves. Anbefalinger fra EUs finanstilsyn omtales som nivå 3. Anbefalingene/retningslinjene er ikke bindende, men nasjonale finanstilsyn skal informere EBA, ESMA og EIOPA om anbefalingen vil følges eller ei.

Anbefalinger fra EUs finanstilsyn omtales som nivå 3. Disse fastsetter gjerne hvordan regelverk bør håndheves eller hvordan tilsyn bør utøves. Anbefalinger fra EUs finanstilsyn som er relevante å kjenne til for norske aktører, blir formidlet på Finanstilsynets nettsider.

EØS-prosessen – fra EU-regelverk til norsk rett

Når et regelverk er vedtatt i EU, må det vurderes om virkeområdet for reglene ligger innenfor EØS-avtalen. I så fall skal reglene tas inn i EØS-avtalen og dermed forplikte EØS/EFTA-landene til å gjennomføre bestemmelsene nasjonalt. Det meste av regelverket på finansområdet er omfattet av EØS-avtalen.

Vedtak om å innlemme nytt regelverk i EØS-avtalen treffes av EØS-komiteen, som består av representanter for både EU-siden og EØS/EFTA-siden. Alle EU-regler som tas inn i EØS-avtalen blir lagt inn i EØS-avtalens vedlegg eller protokoller, med informasjon om eventuelle tilpasninger som er er gjort. Hvis du vil undersøke om en EU-regel er tatt inn i EØS-avtalen, kan du søke i  EEA-lex.

I saker som krever lovendring i Norge, er det mulig for Norge å ta forbehold om Stortingets samtykke til EØS-komitebeslutningen.

Det kan være behov for å tilpasse EU-regler når de skal tas inn i EØS-avtalen. En del tilpasninger følger automatisk av protokoll 1 til EØS-avtalen, f.eks. at "EU-medlemsland" skal forstås som "EØS-medlemsland". Det er også tilfeller hvor EØS/EFTA-landene mener det må gjøres materielle tilpasninger når EU-regelen skal tas inn i EØS-avtalen. Dette vil være gjenstand for forhandlinger mellom EU-siden og EFTA-siden.

Et eksempel på behov for tilpasninger er når det i EU-reglene står at EUs finanstilsyn har myndighet til å treffe bindende vedtak overfor finansinstitusjoner. Når dette regelverket tas inn i EØS-avtalen, må det tilpasses slik at det for EØS/EFTA-statene er EFTAs Overvåkningsorgan som har en tilsvarende myndighet i EFTA-landene . En slik tilpasningstekst vil fremkomme av EØS-komitebeslutningen. 

Når EU-regler er tatt inn i EØS-avtalen, har Norge påtatt seg en forpliktelse til å gjennomføre reglene i norsk rett. Vanligvis gjøres det i lov eller forskrift. Det er først når reglene er gjennomført i norsk rett at regelverket vil gjelde overfor norske borgere og foretak.

  • EU-forordninger skal gjennomføres i norsk regelverk "ord-for-ord". Dette gjøres ved såkalt inkorporasjon. Det betyr at man i den norsk lov- eller forskriftsteksten henviser til den forordning (i EØS-tilpasset form) som skal gjelde som norsk lov eller forskrift.
  • EU-direktiver er ofte mer generelt utformet, og både Norge og andre EØS-land har større fleksibilitet når det gjelder hvordan reglene skal gjennomføres nasjonalt.

Les mer om EØS-avtalen på EFTAs nettsider, inkludert avtaletekst og til enhver tid oppdaterte vedlegg over alle rettsakter som er tatt inn i EØS-avtalen. Du kan også finne nyttig informasjon om EØS-arbeidet i EØS-håndboka og på UD sine nettsider. På Europalov.no kan du følge rettsaktene fra forslagsstadiet i EU gjennom saksgangen i EU-institusjonene, EØS-organene til de er gjennomført og trådt i kraft i norsk rett.

De fleste EU-regler på finansområdet skal tas inn i EØS-avtalen og gjelde også i EØS/EFTA-statene. Etter finanskrisen 2008/2009 har EU vedtatt et stort antall EØS-relevante direktiver og forordninger på finansmarkedsområdet. I påvente av avklaringen av EØS/EFTA-statenes deltakelse i EUs finanstilsynssystem ble det et stort etterslep av EU-rettsakter som ikke kunne tas inni EØS-avtalen. En løsning kom på plass høsten 2016, og partene jobber med å komme á jour med innlemmelse av disse reglene i EØS-avtalen og gjennomføring i norsk rett.

En oversikt over prosessen med å ta EU regelverk inn i nasjonal rett finner du i kapittel 5 i EU/EØS-håndboken til Utenriksdepartementet.

Hvordan finne fram i regler?

Regelverket på finansområdet er blitt mer vanskelig tilgjengelig de siste årene. Dette skyldes både at det er blitt et mer omfangsrikt regelverk (EU har en helt annen detaljgrad i sitt regelverk enn det som er vanlig i norsk rettstradisjon) og at en EU har gått i retning av økt bruk av forordninger. Forordningene tas inn i norsk rett, i EØS-tilpasset form, ved inkorporasjon. Ved endringer i forordninger, endres kun den norske loven eller forskriften ved at det tas inn en henvisning til endringen. For å få et fullstendig bilde av gjeldene regler, må man derfor se på:

  • den opprinnelige forordningen
  • eventuelle endringsforordninger
  • eventuell tilpasningstekster til opprinnelig forordning og endringsforordning
  • generelle tilpasningene i Protokoll 1

På lovdata ligger forordninger som det henvises til med eventuelle EØS-tilpasninger i en pdf under selve lov- eller forskriftsteksten. Her legges også eventuelle konsoliderte versjoner av forordninger. Disse er ikke tilgjengelige på norsk og de er dessuten kun å betrakte som uoffisielle / til informasjon, men kan brukes som et hjelpedokument.

På regjeringens nettsider publiseres EØS-notater som beskriver de enkelte EU-reglene som er i prosess, og hvordan de vil få betydning for norske regler.  Hvis du ønsker informasjon om en spesiell EU-rettsakt, kan du søke i EØS-notatene som ligger på www.regjeringen.no.

EUR-lex er den aller viktigste databasen for EU-regelverk. Her finner du regelverk som er vedtatt i EU og publisert i Official Journal. Når du søker opp en rettsakt, finner du ulik informasjon om rettsakten bak faner. Der ligger blant annet informasjon om forarbeidet, herunder kommisjonens opprinnelige forslag, og hvordan prosessen har gått gjennom Rådet og Parlamentet. Hvis rettsakten har blitt endret, finner du som regel også konsolidert versjon bak en av fanene. For regelverk som er vedtatt, er identifikatoren Celexnummeret. Celexnummeret består som regel av 3+årstall +R(forordning)/L(direktiv)+løpenr. F.eks. har CSD-forordningen celexnr. 32014R0909.