Sammensatte produkter – endringer i forskrift om opplysningsplikt ved tilbud om kjøp av sammensatte produkter

Rundskrivet gjelder for:

Finansieringsforetak nr. 1
Sparebanker nr. 1
Forretningsbanker nr. 1

1. Innledning

12. februar 2008 ble det vedtatt endringer i forskrift av 25. september 2006 nr. 1317 om opplysningsplikt ved tilbud om kjøp av sammensatte produkter, §§ 1, 4, 6 og 8. Endringene trer i kraft 1. mars 2008.

Med ny lov om verdipapirhandel av 29. juni 2007 nr. 75 er investeringsrådgivning i forbindelse finansielle instrumenter konsesjonsbelagt, og utløser spesifikke plikter for rådgiver samt rettigheter for kunder.

Endringene i forskriften om opplysningsplikt ved tilbud om kjøp av sammensatte produkter innebærer at en rekke av bestemmelsene om investorbeskyttelse i verdipapirregelverket (jf. forskrift til verdipapirhandelloven av 29. juni 2007 nr. 876 (vpf.) kapittel 10) vil gjelde for finansinstitusjoner når disse forestår salg av og gir råd med hensyn til innskuddsbaserte sammensatte produkter (blant annet bankinnskudd med aksjeavkastning). Begrunnelsen for endringene er at sammensatte produkter, som henholdsvis finansielle instrumenter og innskuddsbaserte produkter, fortoner seg like for kundene og utstedes i hovedsak av samme utstedere. En situasjon med ulik regulering av langt på vei sammenfallende produkter vil være uheldig og gi vilkårlige resultater for kundene.

Kredittilsynet har i punkt 2 nedenfor kommentert enkelte forhold ved forskriftsendringene. Punkt 3 inneholder hovedresultatene av Kredittilsynets undersøkelse knyttet til salg av sammensatte produkter.

2. Kommentarer til enkelte forskriftsbestemmelser

2.1 Klassifisering av kunder

Finansinstitusjonene skal ha retningslinjer/rutiner for kategorisering av kunder avhengig av profesjonalitet. Kundene skal klassifiseres som enten ikke-profesjonelle, profesjonelle eller kvalifiserte motparter i forhold til produkter, tjenester og transaksjoner. Graden av investorbeskyttelse vil avhenge av kundeklassifiseringen. Profesjonelle kunder defineres i vpf. § 10-2. Profesjonelle kunder regnes på enkelte områder å besitte tilstrekkelig kunnskap og erfaring til selv å vurdere hvilken informasjon som er nødvendig for å treffe en investeringsbeslutning, og dermed være i stand til å ivareta egne interesser. Kredittilsynet vil presisere at standardklassifiseringen vil være ikke-profesjonell, inntil finansinstitusjonene eventuelt har foretatt en omklassifisering av kunden i tråd med forskriftens nærmere bestemmelser.

2.2 Egnethetstest – hensiktsmessighetstest

Finansinstitusjoner som tilbyr sammensatte produkter har ved rådgivning en plikt til å foreta en egnethetstest av kunden, jf. vpf. § 10-16. Det skal innhentes nødvendige opplysninger om kundens kunnskap om og erfaring med sammensatte produkter, samt kundens finansielle situasjon. Institusjonen skal påse at produktet er:

• i samsvar med kundens investeringsmål
• slik at kunden er finansielt i stand til å håndtere risikoen
• slik at kunden har nødvendig erfaring og kunnskap til å forstå risikoen

Kredittilsynet forutsetter at foretakene skriftlig må kunne dokumentere at slike undersøkelser er foretatt. Dersom foretaket ikke får opplysningene som er påkrevd, eller opplysningene er mangelfulle, kan rådgivning ikke ytes.

Kredittilsynet legger til grunn at en ikke-profesjonell kunde normalt ikke vil ha nødvendig erfaring og kunnskap til å forstå risikoen ved sammensatte produkter. Ofte vil slike komplekse produkter ha en kostnadsstruktur som gjør at produktet heller ikke gir avkastning i tråd med kundens investeringsmål. Dette gjelder ikke minst ved lånefinansierte investeringer i sammensatte produkter.

Produkter som i utgangspunktet markedsføres som garanterte spareprodukter, innebærer ved lånefinansiering i virkeligheten en betydelig risiko for tap for kundene. Kredittilsynets undersøkelse av sammensatte produkter viste en gjennomsnittsavkastning på rundt 2 prosent per år for lånefinansierte produkter. Hvis det tas hensyn til etableringsgebyr og andre kostnader i beregningen, blir gjennomsnittsavkastningen negativ for disse produktene. Sammen med informasjon om aggressivt salg, også av lån, i forbindelse med salg av sammensatte produkter, gjør dette at Kredittilsynet vil frarå at bankene tilbyr lånefinansiering av disse produktene.

I tilfeller der kunden selv tar initiativ til kjøp av et bestemt sammensatt produkt, uten at det skjer noen rådgivning fra foretakets side, skal foretaket vurdere hvorvidt produktet eller investeringen er hensiktsmessig for kunden, jf. vpf. § 10-17. Det skal innhentes opplysninger om kundens kunnskap om og erfaring med å forstå risikoen ved sammensatte produkter. Dersom undersøkelsen viser at produktet/investeringen ikke er hensiktsmessig, er foretaket forpliktet til å advare kunden mot investeringen (frarådningsplikt). Dersom foretaket ikke får de nødvendige opplysningene, skal det advare om at det er umulig å vurdere hva som er hensiktsmessig for kunden. Kredittilsynet legger til grunn at sammensatte produkter i liten grad bør anses hensiktsmessig for en ikke-profesjonell kunde.

2.3 Komplekse instrumenter

Sammensatte produkter vil være å anse som komplekse instrumenter, da disse instrumentene blant annet inneholder et derivatelement og for øvrig ut fra produktets egenskaper ikke kan forventes enkelt å bli forstått av en gjennomsnittlig ikke-profesjonell kunde.

2.4 Bruk av låneagenter

Kredittilsynet minner om rundskriv 17/1991 og 37/1994 som åpner for at bankene kan benytte agenter til markedsføring av lån. Dette under forutsetning av at betaling til agenten er et engangshonorar. Det forutsetter at bankene har rutiner og kontrollordninger for å påse at relevant regelverk også følges av agentene.

Kredittilsynet vil minne om at selve bevilgningen av lån regnes som et kjerneområde i bankvirksomhet, og ikke kan utkontrakteres til agentene. Banken må selv behandle lånesøknader, og ved søknad om lån til sammensatte produkter må det undersøkes om kravene i kapittel 10 i forskrift til verdipapirhandelloven og forskrift om opplysningsplikt ved tilbud om kjøp av sammensatte produkter er oppfylt.

2.5 Vederlag fra andre enn foretakets kunder

I tilfeller der finansinstitusjonene (utstedere) gjør avtaler med verdipapirforetak eller andre finansinstitusjoner om salg av sammensatte produkter og tilbud om lånefinansiering, vil Kredittilsynet minne om bestemmelsen i vpf. § 10-8.

Hovedregelen er at verdipapirforetaket ikke kan motta vederlag fra andre enn foretakets kunder. Verdipapirforetak kan unntaksvis motta vederlag fra andre enn kunden, hvor følgende tre kriterier i så fall må oppfylles:

• vederlaget skal være egnet til å forbedre kvaliteten på tjenesten til kunden
• ikke svekke foretakets plikt til å ivareta kundenes interesser på beste måte
• det skal gis skriftlig informasjon om vederlagets art og verdi før ytelsen av rådgivning eller formidling

Vederlag fra en lånegiver til verdipapirforetaket vil i forbindelse med kundens investeringer i sammensatte produkter normalt ikke omfattes av unntaksbestemmelsen i vpf. § 10-8. Dette er fordi undersøkelser har vist at låneformidlingen normalt ikke har vært egnet til å forbedre kvaliteten på tjenesten til kunden, men tvert i mot forverret den, og har svekket foretakets plikt til å ivareta kundens interesser på beste måte.

Finansinstitusjonene må derfor sørge for å ha en insentivstruktur som ikke bidrar til at slike foretak fristes til å selge sammensatte produkter og lån i forbindelse med investering i slike produkter for egen vinnings skyld.

2.6 Øvrige endringer i forskriften

Kredittilsynet har endret forskriftens § 4, første ledd, for å spesifisere hva som menes med ”åpningssiden av produktets informasjonsmateriell og tegningsinnbydelse”. Kredittilsynet har derfor endret ordlyden til:

”Opplysninger om pris og totale kostnader skal tydelig fremkomme på første tekstside av produktets informasjonsmateriell og tegningsinnbydelse. Tegningskostnader oppgis eksplisitt.”

I forskriftens § 6 har Kredittilsynet valgt å spesifisere at det skal oppgis et konfidensintervall for produktets avkastning per år, hvor produktets avkastning med 70 prosent sikkerhet vil befinne seg i. Intervallet skal angis både uten tegningskostnader og med tilbyders høyeste anslag for tegningskostnader.

Forskriftens § 8 har blitt endret slik at institusjoner som medvirker til lånefinansiering av produktene også omfattes av informasjonsplikten ved tilbud om kjøp av sammensatte produkter.

3. Resultater av Kredittilsynets undersøkelse knyttet til salg av sammensatte produkter

Kredittilsynet har gjennomført en spørreundersøkelse blant 15 banker om forhold knyttet til sammensatte produkter. Beregninger basert på bankenes egne innrapporterte avkastningstall viste at de fleste produktene som er holdt til forfall per tredje kvartal 2007, ikke har generert meravkastning i forhold til en risikofri investering. Dette gjelder både for rene egenkapitalfinansierte og for lånefinansierte investeringer. Produktene i undersøkelsen har hatt ulik løpetid med tegningstidspunkt fra 1997. Løpetiden for de fleste produktene ligger på 2–5 år.

Et volumvektet gjennomsnitt av avkastningen på 350 produkter indikerte årlig gjennomsnittsavkastning på rundt 4 prosent, dersom investeringen er fullfinansiert med egenkapital. Volumvektet årlig avkastning basert på 218 innrapporterte avkastningstall for produkter med 80 prosent lånefinansiering, ble beregnet til om lag 2 prosent.

For både de egenkapitalfinansierte og de lånefinansierte investeringene vil tegningsomkostninger for produktene komme i tillegg og redusere avkastningstallene. Dersom en forutsetter 4 prosent tegningsomkostninger med løpetid på 4 år, vil gjennomsnittavkastningen på innskutt egenkapital reduseres til om lag 3 prosent for tilfellet med full egenkapitalfinansiering og til –3 prosent i tilfellet med 80 prosent lånefinansiering. Til sammenligning var gjennomsnittlig årlig rente på en femårig statsobligasjon, som kan ses på som avkastning på en risikofri investering, i perioden 1997 til tredje kvartal 2007 nær 5 prosent. Sammensatte produkter med de to typene finansieringsstruktur som nevnt ovenfor og med forfall de tre første kvartalene av 2007, har imidlertid generert høy, positiv avkastning.

De kvalitative aspektene ved undersøkelsen understreket inntrykket om at skillet mellom rådgivning og salg ikke framkommer klart i bankenes praksis. Bankene har imidlertid med et par unntak interne opplæringsprogram knyttet til salg av sammensatte produkter, med tilhørende avsluttende eksamen. De fleste av bankene følger også retningslinjene for rådgivning ved salg av sammensatte produkter gitt i rundskriv 15/2006.

Kredittilsynet presiserer at rundskriv 15/2006 del II, som inneholder retningslinjer for rådgivningsprosessen, videreføres som rundskriv for finansinstitusjonene inntil videre. Kredittilsynet ser det som nødvendig å foreta en nærmere evaluering av de retningslinjene som er gitt i rundskrivets del II, før det eventuelt fremmes forslag til regulering på dette området.

Undersøkelsen viste at bankenes styrer i liten grad har vært involvert i lanseringen av sammensatte produkter. Den høye renommérisikoen som ligger i fortsatt salg av slike produkter tilsier at styrene bør bli mer aktive på dette området. Det kan skje enten ved å utarbeide retningslinjer eller eventuelt å selv godkjenne det enkelte produktet.

Bjørn Skogstad Aamo

Erik Lind Iversen