Søk Søk
Forside Tema EMIR

EMIR

Det felleseuropeiske regelverket European Market Infrastructure regulation (EMIR) trådte i kraft i Norge 1. juli 2017. Regelverket har betydning for foretak som inngår derivatkontrakter. Det omfatter også foretak som ikke yter finansielle tjenester. 

Finanskrisen som brøt ut i 2008, avdekket stor risiko i derivatmarkedet. Det ble klart at myndighetene manglet oversikt over hvilken risiko aktører var utsatt for i dette markedet. Heller ikke aktørene selv hadde et fullstendig bilde av risikoforholdene. G20-landene forpliktet seg i 2009 til å treffe tiltak blant annet for å øke innsynet i derivatmarkedet. Tiltakene skal også bidra til å redusere risikoen i derivatmarkedet. Formålet er å unngå fremtidige kriser.

Som oppfølging av G20-forpliktelsen ble EMIR (European Market Infrastructure Regulation), forordning 648/2012 om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre) vedtatt i EU. Forord­ningen er gjort til norsk lov i verdipapirhandelloven § 13-1 første ledd, som trådte i kraft 1. juli 2017.

Forordningen innfører regler på tre hovedområder:

Derivater
For det første har EMIR bestemmelser om handel i derivater (kontrakter der deres verdi bygger på verdien av andre aktiva, indekser osv., som for eksempel en aksje, en valuta, en råvare eller en aksjeindeks). Disse kontraktene skal rapporteres til et transaksjonsregister, se nærmere nedenfor. Myndighetene har tilgang til disse opplysningene og kan dermed treffe tiltak dersom den finansielle stabiliteten er truet.

Forordningen har også regler om såkalte OTC-derivater (over-the-counter). Dette er derivat­kontrakter som ikke er handlet på regulerte markeder. Visse typer derivatkontrakter skal etter forord­ningen cleares, det vil si at de skal meldes til en såkalt sentral motpart, som trer inn i partenes sted slik at partene ikke lenger blir avhengig av hverandre for at kontrakten skal oppfylles, se nærmere nedenfor. Det fremkommer av utfyllende regler til EMIR hvilke derivat­kontrakter som skal cleares. Dette omtales nærmere nedenfor.

For derivatkontrakter som ikke cleares, skal partene treffe risikoreduserende tiltak. Tiltakene skal blant annet bestå i at vilkårene i kontraktene skal bekreftes innen rimelig tid etter at de er inngått. Som hovedregel må partene også daglig fastsette verdien av løpende kontrakter og innhente sikkerheter fra hverandre for å redusere tap ved et eventuelt mislighold.

Sentrale motparter
For det andre inneholder EMIR regler om sentrale motparter. Dette er foretak som trer inn som part i kontrakter på den måten at den sentrale motparten blir selger for kjøperen og kjøperen for selgeren. Dette oppsettet innebærer at motpartsrisikoen blir samlet hos den sentrale motparten. Hen­sikten er å redusere den totale risikoen i markedet og dermed styrke den finansielle stabiliteten.

Sentrale motparter har vært regulert på nasjonalt nivå tidligere (i verdipapirhandelloven i Norge), men EMIR innfører for første gang felles regler for disse aktørene i EØS-området.

Transaksjonsregistre
For det tredje gir EMIR regler om transaksjonsregistre som blant annet skal ta i mot informasjon om derivatkontrakter. Disse registrene skal registreres av ESMA og er i EU underlagt tilsyn av ESMA.

EMIR i EU

EU vedtar regler på forskjellige nivåer. Noen bestemmelser fastsettes av EU-parlamentet og Rådet (som består av ministre fra de forskjellige EU-landene). Disse reglene kan sammenliknes med norsk lov, vedtatt av Stortinget og sanksjonert av Kongen i statsråd. Andre regler bestemmes av EU-kommisjonen. De kan sammenliknes med norske forskrifter.

Uavhengig av hvem som har vedtatt dem, kan reglene være av ulike typer: direktiver, forord­ninger og beslutninger. De omtales vanligvis som rettsakter.

Direktiver
Direktiver er regelsett som må gjennomføres i nasjonal lovgivning i hvert EU-land. Direktivene kan for eksempel inneholde generelle regler som det enkelte land kan gi nærmere regler om i sine lover.

Forordninger
Forordninger er regler som gjelder direkte i hvert EU-land. De er som regel veldig detaljerte. Medlemslandene kan ikke endre noe i disse reglene, heller ikke vedta bestemmelser som utfyller forordningen med mindre forordningen selv uttrykkelig åpner for dette.

Beslutninger
Beslutninger kan sammenliknes med enkeltvedtak i Norge. De kan gjelde bestemte land, foretak eller personer.

EMIR er en forordning vedtatt av EU-parlamentet og Europarådet. I EU trådte reglene i kraft 16. aug­ust 2012, men det er gitt mange vesentlige overgangsbestemmelser på ulike områder.

EMIR er allerede endret flere ganger ved:

  • forordningene 575/2013 (CRR), 600/2014 (MiFIR) og 2015/2365 (SFTR)
  • direktivene 2014/59 (BRRD) og 2015/849 (fjerde antihvitvaskingsdirektiv)
  • kommisjonsforordningene 1002/2013, 2015/1515 og 2017/610).

Det ventes at flere endringer vil bli gjort, for eksempel ved den såkalte "EMIR review". Se EU-kommisjonens forslag under: 

EU-kommisjonen har per juni 2017 vedtatt en rekke rettsaker som utfyller EMIR. De består av tre hovedtyper; såkalte tekniske reguleringsstandarder (RTS-er - Regulatory Technical Standards), tekniske gjennom­førings­standarder (ITS-er - Implementing Technical Standards) og likeverdighetsbeslutninger.

RTS-er inneholder i korte trekk detaljer om forhold som allerede er regulert i EMIR. ITS-er gir som regel bestemmelser om hvordan informasjon skal sendes inn av foretak under tilsyn (innhold, format, hyppighet osv.). RTS-er og ITS-er vedtas av EU-kommisjonen som forordninger (kommisjonsforordninger). De mest aktuelle forordningene for norske aktører omtales nedenfor.

Likeverdighetsbeslutninger er beslutninger truffet av EU-kommisjonen om at regelverk i tredjeland (USA, Japan osv.) er tilsvarende det som følger av EMIR i EU. Disse beslut­ningene danner grunnlag for at den europeiske verdipapirtilsynsmyndigheten ESMA (European Securities and Markets Authority) kan tillate at foretak fra disse landene driver virksomhet i EU. Disse likeverdighetsbeslutningene er ikke sentrale for norske aktører. 

Det er viktig å være oppmerksom på at EU-kommisjonen kan vedta nye rettsakter løpende. Alle de aktuelle rettsaktene er eller vil bli publisert i Den europeiske unions tidende. Mer informasjon om EMIR-reglene:

Gjennomføring i Norge

Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å innta en rekke EU-regler i norsk rett. Formålet er å oppnå ett felles marked, slik at aktørene (selgere og kjøpere av varer og tjenester) kan forholde seg til regler som er så like som mulig.

Når EU har vedtatt en rettsakt, er det opp til EØS-komiteen å bestemme om den skal tas inn i EØS-avtalen.

Generelt kan det ta noe tid før EØS-komiteen beslutter at en EU-rettsakt skal tas inn i EØS-avtalen, blant annet som følge av arbeidet med spesielle tilpasnings­tekster. Dette har ført til visse forsinkelser. For eksempel er rettsakter vedtatt av EU i 2012 som utfyller EMIR, ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen per juni 2017. Finanstilsynet vil nedenfor komme tilbake til utfordringene dette skaper.

Selve EMIR slik den lød ved vedtakelsen i 2012, er gjort til norsk lov i verdipapirhandelloven § 13-1 første ledd. Endringer til den og alle utfyllende rettsakter ventes løpende å bli tatt inn i EØS-avtalen og deretter bli gjort til norsk regelverk. En rekke likeverdighetsbeslutninger er allerede gjort til del av EØS-avtalen. 

Finanstilsynet vil ikke håndheve regler som allerede er endret i EU, for eksempel når det gjelder definisjoner, hvilke tidsfrister som skal gjelde for innføring av nye plikter, og hvilke opplysninger som skal rapporteres til transaksjonsregistre. Det forven­tes at foretak under tilsyn og andre relevante aktører i utgangspunktet forholder seg til regel­verket slik det til enhver tid gjelder i EU. Finans­tilsynet vil bruke dette regel­verket i sin tilsynsmessige oppfølging. Der det er relevant, vil Finanstilsynet ta hensyn til generelle og spesielle tilpas­ninger i rettsaktene som følger av EØS-avtalen.

Finanstilsynet vil nedenfor gi en tematisk oversikt over de utfyllende reglene.

Rapporteringsplikt for derivatmotparter

Alle motparter og sentrale motparter skal rapportere om inngåelse av derivatkontrakter, både OTC-derivater og derivater handlet på regulert marked. Det samme gjelder endringer eller avslutning av slike kontrakter.

Rapporteringen skal skje til transaksjonsregistre som er registrert hos den europeiske verdipapirtilsynsmyndigheten ESMA. Hvilke transaksjonsregistre som er registrert, fremgår av ESMAs nettsted:

Hvilke opplysninger som skal rapporteres, fremkommer av kommisjonsforordning 1247/2012 (endret av 2017/105) og 148/2013 (endret av 2017/104). Disse reglene regulerer også når og hvor ofte det skal rapporteres. Finanstilsynet vil håndheve rapporteringsplikten fra januar 2018. Aktørene kan da legge til grunn reglene som gjelder i EU, for sin rapportering.

Begge motpartene skal rapportere hver kontrakt, men de kan bli enige på forhånd om at den ene skal rapportere på vegne av begge partene. Dessuten kan rapporteringen overlates til sentrale motparter og visse tredjeparter (for eksempel markedsplasser).

Det er nødvendig å skaffe seg en såkalt LEI (Legal Entity Identifier) for å kunne rapportere til transaksjonsregistrene. Hver motpart får ett nummer. Disse numrene utstedes av egne foretak som fremkommer på nettstedet til organisasjonen Global Legal Entity Identifier Foundation. Dette nettstedet inneholder også informasjon om hvordan man skal gå fram for å få et LEI-nummer.

ESMA har utarbeidet et notat med bakgrunnsinformasjon om LEI-koden og hvordan den skal brukes. 

Clearingplikt for OTC-derivater


Hvem omfattes?
EMIR deler aktørene i finansielle og ikke-finansielle motparter. Som finansielle motparter regnes verdipapirforetak, kredittinstitusjoner, forsikringsselskap, verdipapirfond (herunder forvaltningsselskap), tjenestepensjonsforetak og alternative investeringsfond. Som ikke-finansielle motparter regnes foretak som verken er sentrale motparter eller finansielle motparter.

Finansielle motparter må cleare OTC-derivater som omfattes av clearing-plikten, uansett verdien av kontraktene. Unntak gjelder dersom kontrakten er inngått med en ikke-finansiell motpart som er unntatt fra clearingplikten.

Ikke-finansielle motparter er clearing-pliktige bare dersom de har derivatposisjoner som overstiger fastsatte terskelverdier. Se eget punkt i avsnittet "EMIR for ikke-finansielle motparter". 

Hvilke derivatkontrakter omfattes?
Per juli 2017 omfattes følgende OTC derivatkontrakter av clearing-plikten: 

  • rentederivater i valutaene NOK, EUR, GBP, JPY, USD, SEK og PLN
  • kredittmisligholdsderivater

Dette fremgår av forordningene 2015/2205, 2016/592 og 2016/1178; alle endret av 2017/751. Forordningene inneholder nærmere bestemmelser om hvilke kontrakter som omfattes, herunder enkelte unntak, for eksempel for rentederivatkontrakter inngått av foretak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett.

Clearing-plikten kan utvides til andre typer OTC derivatkontrakter. 

Derivatkontrakter som inngås mellom foretak i samme konsern, kan i visse tilfeller unntas fra clearing-­plikt. Ett vilkår for unntak er tillatelse fra eller melding til Finanstilsynet. Se eget punkt om dette.

Clearingplikten der den ene eller begge motpartene er ikke-finansielle foretak, er nærmere omtalt i punktet EMIR for ikke-finansielle motparter.

Enkelte derivatkontrakter som inngås i forbindelse med pensjonsordninger, er midlertidig unntatt fra clearing-plikten. Dette fremkommer av kommisjonsforordningene 2015/1515 og 2017/610. Per juli 2017 er det ventet ytterligere en kommisjonsforordning på området. Dette er bare aktuelt for spesielle typer pensjonsinnretninger.

Hvordan cleare?
Clearing-plikten oppfylles ved å inngå en avtale med en sentral motpart eller med et foretak som er medlem hos en sentral motpart. Det kan også inngås en avtale med et clearing-medlem indirekte via et annet foretak. Hvilke sentrale motparter som har tillatelse til å drive clearing innenfor hvilke klasser av derivatkontrakter, fremkommer av et register på ESMAs nettsted. De sentrale motparter skal offentliggjøre en liste over sine clearing-medlemmer.

Innfasing av clearing-plikten
I EU blir clearing-plikten gjort gjeldende på ulike tidspunkt avhengig av hva slags type motpart den gjelder, og gjenstående løpetid av derivatkontrakten og når de ble inngått. Det gjelder også enkelte unntak for blant annet konserninterne transaksjoner. Det vises til forordningene 2015/2205, 2016/592 og 2016/1178; alle endret av 2017/751.

Derivatkontrakter som ikke cleares
Dersom derivatkontrakten ikke cleares, skal partene treffe risikoreduserende tiltak. Disse tiltakene frem­kommer av EMIR artikkel 11 og kommisjonsforordningene 149/2013 og 2016/2251. Blant annet må partene innhente marginer fra hverandre, se EMIR artikkel 11 nr. 3. Det gjelder unntak for visse konserninterne avtaler, se et eget punkt om dette.

Partene må bekrefte overfor hverandre vilkårene i derivatkontrakten. Det skal skje til rett tid. Derivatporteføljer skal dessuten avstemmes. Partene må finne mekanismer for å oppdage og løse tvister som måtte oppstå. Finansielle motparter og visse ikke-finansielle motparter skal etter EMIR artikkel 11 nr. 2 daglig fastsette verdien av utestående kontrakter på grunnlag av markedsverdien

Unntak for visse konserninterne avtaler

EMIR artikkel 4 nr. 2 og artikkel 11 nr. 5-11, jf. artikkel 3, inneholder unntak for visse konserninterne avtaler. Ett vilkår er at myndighetene har gitt tillatelse til unntaket. I visse tilfeller er det tilstrekkelig at unntaket er meldt til myndighetene.

EMIR for ikke-finansielle motparter

Ikke-finansielle motparter er motparter som verken er sentrale motparter, verdipapirforetak, kredittinstitusjoner, forsikringsselskap, verdipapirfond (herunder forvaltningsselskap), tjenestepensjonsforetak eller alternative investeringsfond.

Plikten til å rapportere kontraktene til et transaksjonsregister gjelder uansett. Det samme gjelder visse av kravene til å treffe risikoreduserende tiltak for OTC-derivater som ikke cleares.

Ikke-finansielle motparter må avklare tre spørsmål for å finne ut om det foreligger clearingplikt:

  1. Omfattes typen derivatkontrakt av clearing-plikten?
  2. Foreligger det unntak for konserninterne avtaler?
  3. Overstiger motparten terskelverdiene for clearing-plikt?

Hvilke typer derivatkontrakter som er omfattet av clearingplikten, er beskrevet i punktet "Hvilke derivatkontrakter omfattes?".

Unntaket for visse konserninterne avtaler er omtalt i eget punkt over. 

Ikke-finansielle motparter er underlagt clearing-plikt bare hvis visse terskelverdier overstiges. Disse terskelverdiene fremkommer av kommisjonsforordning 149/2013 artikkel 11og er:

  • EUR 1 milliard for OTC kredittderivatkontrakter
  • EUR 1 milliard for OTC egenkapitalderivatkontrakter
  • EUR 3 milliarder for OTC rentederivatkontrakter
  • EUR 3 milliarder for OTC valutaderivatkontrakter
  • EUR 3 milliarder for OTC varederivatkontrakter som ikke omfattes av de andre punktene

I alle tilfeller er det bruttoverdien av derivatenes underliggende aktiva ("gross notional value") som skal legges til grunn. Det avgjørende er samlet verdi av motpartens kontrakter til enhver tid. Dersom verdien i én klasse overskrider terskelverdien, må motpartens øvrige kontrakter også cleares dersom det foreligger clearingplikt for disse kontraktene.

Derivatkontrakter som objektivt reduserer risiko knyttet til en ikke-finansiell motparts næringsvirksomhet eller finansieringen av den, skal ikke telle med ved beregningen av terskelverdiene. Dette fremgår av EMIR artikkel 10 nr. 3. Vurderingen som skal gjøres, er nærmere regulert i kommisjonsforordning 149/2013 artikkel 10.

Vilkårene i derivatkontrakter som ikke cleares, skal bekreftes av partene innen rimelig tid. De konkrete tidsfristene for bekreftelse fremgår av kommisjonsforordning 149/2013 artikkel 12.

Kontakt