Norske finansinstitusjoner har ubetydelig direkte eksponering mot Hellas

Den mest åpenbare smitteeffekten for norske finansinstitusjoner av et eventuelt gresk mislighold er gjennom direkte eksponeringer mot statsobligasjoner i de mest utsatte landene. Direkte eksponeringer mot ikke-finansielle foretak og banker i de samme landene vil også kunne påføre institusjonene tap.

For de seks største norske bankene utgjør samlede eksponeringer mot de mest gjeldsutsatte eurolandene (Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia) under 1,3 prosent av samlet forvaltningskapital. Eksponeringene er størst mot Spania (0,5 prosent) og Irland (0,4 prosent), og eksponeringen er hovedsakelig mot private foretak og banker. Finanstilsynets halvårlige motpartsundersøkelse viser at bankenes største motparter ikke omfatter finansinstitusjoner i de gjeldstyngede eurolandene.

De fem største norske livs- og skadeforsikringsselskapene har også liten direkte eksponering mot gjeldstyngende euroland. Totalt utgjør eksponering mot statsobligasjoner i disse landene 2,1 prosent av selskapenes forvaltningskapital. Eksponeringen er i all hovedsak mot Italia (1,1 prosent) og Spania (0,9 prosent).

Tyske og franske banker står samlet for om lag 60 prosent av alle utenlandske bankers eksponering mot Hellas, hvorav rundt halvparten er eksponering mot statsobligasjoner utstedt av Hellas ifølge tall fra Bank for International Settlements (BIS). Norske banker har liten eksponering mot tyske og franske banker slik at også på den måten er den indirekte sårbarheten begrenset for norske banker.

Dersom det skulle oppstå smitteeffekter fra statsobligasjoner utstedt av Hellas, eller fra andre av de mest gjeldsutsatte EU-landene, vil dette påvirke de norske finansinstitusjonene via de alminnelige internasjonale penge- og kapitalmarkeder. Norske banker har en vesentlig utenlandsk markedsfinansiering, og ved betydelig økt markedsuro kan tilgangen til finansiering bli vanskeligere. Norske banker er bedre forberedt på eventuell uro nå enn hva situasjonen var før konkursen i Lehman høsten 2008. Soliditeten er økt etter 2009, og likviditetssituasjonen er bedret. Tilgangen på finansiering har vært god, og bankene har særlig hatt tilgang på gunstig finansiering i OMF-markedene. Norsk økonomi og norske banker klarte seg godt gjennom finanskrisen, og det har vært klare tegn på økt differensiering i markedene fra ratingselskaper mv. til fordel for blant annet norske banker.