Endret forståelse av inkassoforskriften § 2-2

Etter inkassoforskriften § 2-2 første ledd siste punktum skal det ved beregningen av de maksimale beløpssatsene for skyldners erstatningsplikt legges til et beløp tilsvarende den generelle satsen for merverdiavgift, dersom hele eller mer enn halvparten av kravet skriver seg fra virksomhet som ikke er merverdiavgiftspliktig. Finanstilsynet har tidligere lagt til grunn at to forutsetninger må være oppfylt for at det skal kunne avkreves et slikt forhøyet beløp: det må foreligge en avgiftspliktig omsetning, og fordringshaveren som inndrivingstiltaket iverksettes på vegne av, kan ikke ha fradragsrett. Gjennomgangen viser imidlertid at denne regelforståelsen ikke er riktig.

Finanstilsynet har blitt oppmerksom på foredrag til kongelig resolusjon fra Justisdepartementet 9. mai 2003, som omtaler hvordan inkassoforskriften § 2-2 første ledd siste punktum skal forstås. I foredraget drøfter Justisdepartementet blant annet hvordan reglene skal anvendes ved kreditorbytte. Departementet konkluderer med at maksimalsatsen for skyldners erstatningsplikt skal ligge fast når et krav skifter eier.

Departementet skriver:

På den eine sida står omsynet til at saksøkjaren skal få dekt alle sine nødvendige kostnader ved inndrivinga. For ikkje-avgiftspliktige saksøkjarar representerer meirverdiavgifta ein nødvendig kostnad, noko som tilseier at ein nyttar høg sats i tilfelle der den nye eigaren av kravet ikkje er meirverdiavgiftspliktig. På den andre sida står omsynet til den saksøkte. Det er eit viktig prinsipp at stillinga til skyldnaren ikkje skal svekkast ved at kravet blir overført til ein annan kreditor. Dette tilseier at ein skal nytte låg sats dersom ein avgiftspliktig kreditor overfører eit krav til ein kreditor som ikkje er avgiftspliktig, og sistnemnde søkjer å tvangsfullbyrde kravet. Konsekvensen av ein slik regel må i så fall også bli at ein skal nytte høg sats i den motsette situasjonen, dvs. at ein kreditor som ikkje er avgiftspliktig overfører kravet til ein kreditor som er avgiftspliktig, som så søkjer å drive inn kravet.

Framlegget i høyringsbrevet var basert på at maksimalsatsen alltid skal liggje fast når eit krav skiftar eigar. Av dei høyringsinstansane som uttrykkeleg har uttalt seg om spørsmålet, er det seks som støttar forslaget, tre som meiner at den avgiftsmessige statusen til den som søkjer å drive inn kravet bør vere avgjerande, og ein som meiner at satsen berre skal liggje fast der dette vil vere til gunst for skyldnaren. Etter ei nærmare vurdering har Justisdepartementet kome til at maksimalsatsen alltid skal liggje fast når eit krav skiftar eigar. Ved sida av dei omsyna som er trekt fram ovanfor, er det lagt vekt på at det vil komplisere regelverket dersom ein skal utforme eigne reglar om kreditorskifte. Departementet visar elles til at den løysinga som er valt på dette punktet truleg vil gjenspegle seg i prisinga av fordringane.

Finanstilsynet legger på denne bakgrunn til grunn at spørsmålet om det kan kreves et tillegg tilsvarende merverdiavgift, utelukkende avhenger av den opprinnelige kreditorens merverdiavgiftsstatus. Hvis mer enn halvparten av kravet skriver seg fra virksomhet som ikke er merverdiavgiftspliktig, kan ny kreditor avkreve skyldner et forhøyet beløp, uavhengig av om den nye kreditoren driver merverdiavgiftspliktig virksomhet eller er fellesregistrert med inkassoforetaket. Finanstilsynet antar det samme gjør seg gjeldende for skrivesalær.