Revisors rolle og oppgaver, og tilsynet med at dette blir tilfredsstillende ivaretatt
Dagens tema er revisors erstatningsansvar. Dette kommer ikke jeg til å si et ord om. Grunnen til det er at Kredittilsynet i sitt arbeid aldri tar stilling i forhold til revisors eventuelle erstatningsansvar. På den annen side er vi klar over at våre konklusjoner i enkeltsaker på revisorområdet kan ha betydning i en eventuell erstatningssak, men vårt klare utgangspunkt er at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom de vurderinger vi gjør og det erstatningsansvar som kan gjøres gjeldende overfor revisor. Vi må ivareta vår tilsynsmessige oppgave uten spesielle hensyn til mulig erstatningsansvar.
Jeg skal derimot gi dere noen betraktninger rundt revisors rolle og oppgaver og redegjøre for hvordan tilsynet med revisorene og revisjonsselskapene er innrettet. Det er dermed, etter det jeg forstår, lagt opp til at dette skal danne et bakgrunnsteppe for dagens hovedtema.
Revisors rolle og oppgaver
Revisors rolle som tillitsmann for kapitalmarkedet, eiere, ansatte, offentlige myndigheter og kreditorer er det helt sentrale, også fra et tilsynsperspektiv. Det er denne rollen og tilliten til rollen som er revisors eksistensgrunnlag, og som hele revisjonsordningen bygger på. Tilliten til at revisor ivaretar rollen som tillitsmann er i realiteten revisjonsbransjens eneste aktivum. Og til dere som har hørt dette før; ja jeg siterer meg selv – jeg finner ikke på noen annen måte å si dette på.
En betraktning i forhold til dette med revisor som tillitsmann er at Norge har en meget omfattende revisjonsplikt sammenlignet med andre land, noe som vel kan tolkes som et uttrykk for hvor viktig storsamfunnet anser revisors rolle å være. Det stilles høye krav til norske revisorer. Revisorlovgivningen inneholder konkrete bestemmelser om godkjenning, etterutdanning og sikkerhetsstillelse for å praktisere som revisor. Videre er det spesifikke bestemmelser knyttet til revisors uavhengighet og yrkesutøvelse, samt offentlig tilsyn som ivaretas av Kredittilsynet. Samtidig vil noen si at det skulle bare mangle; revisorene har fått monopol på levering av denne type tjenester. Det er også relevant å nevne at EU-kommisjonens som ledd i sin finansielle handlingsplan også arbeider frem et nytt 8. selskapsrettsdirektiv for regulering av revisjon og revisorer. Basert på det vi hittil har sett av dette, vil det kun være behov for mindre endringer i det norske lovverket.
De siste års hendelser i inn- og utland har satt revisors rolle på dagsorden og betydningen av revisjon er blitt klarere for brukere av årsregnskapene, for kapitalmarkedet og for samfunnet generelt. Dette er positivt – det kan blant annet føre til at revisors bidrag blir verdsatt høyere og at revisor i sin gjerning får større autoritet. Revisor vurderer, og bekrefter, regnskapsinformasjonen fra foretakene og gir på denne måten et viktig bidrag til et sunt næringsliv og et velfungerende kapitalmarked.
Det er imidlertid svært viktig å ha klart for seg, når revisors rolle diskuteres, at ansvaret for at årsregnskapet viser et mest mulig riktig bilde av virksomheten ligger ingen andre steder enn hos foretaket selv. Det er foretakets styre som har ansvaret for fremleggelsen av et riktig regnskap. Ansvarsforholdene er klart definert i loven, men hva dette innebærer i praksis er mindre klart. Vi har nok et bilde av at norske styrer med fordel kunne engasjere seg mer i foretakets regnskapsavleggelse. Det er et problem dersom all kommunikasjon med revisor foregår i regnskapsavdelingen uten at styret selv har kontakt med revisor. I Kredittilsynet hilser vi velkommen utviklingen som går i retning av opprettelse av revisjonskomiteer, der bl.a. styremedlemmer har en grundig gjennomgang av vesentlige regnskapsspørsmål.
Revisor skal vifte med det røde flagget når foretaket ikke overholder sitt ansvar for å avgi et korrekt regnskap. Revisor skal også være den som sier fra dersom det foreligger forhold som kan føre til ansvar for eksempelvis daglig leder og/eller medlemmer av styret. Revisor representerer på denne måte et slags sikkerhetsnett for å redusere sannsynligheten for at regnskapet inneholder vesentlige feil, men kan likevel ikke være noen garantist for at regnskapet er riktig.
Revisors oppgaver består av følgende:
Vurdere og uttale seg om årsregnskapet, herunder forutsetningen om fortsatt drift
Vurdere og uttale seg om ledelsen har ivaretatt sin plikt til å sørge for ordentlig regnskapsføring
Se etter at formuesforvaltningen er ordnet på en betryggende måte og med forsvarlig kontroll
Bidra til å forebygge og avdekke misligheter og feil
En av revisors hovedoppgaver er altså å vurdere om årsregnskapet er i samsvar med lov og forskrifter og bekrefte dette i revisjonsberetningen. Dersom regnskapet ikke gir de opplysninger om foretakets resultat og stilling som burde vært gitt, skal revisor presisere det eller ta forbehold. Hver gang jeg leser i avisen at revisor f.eks. har foretatt presiseringer i beretningen, tenker jeg; flott – jobben er gjort. Revisors beretning er et vesentlig og avgjørende bidrag til at regnskapsbrukere skal ha tiltro til årsregnskapet. Innholdet i revisors beretning må være presist slik at den har reell informasjonsverdi. Jeg nevner i denne sammenheng debatten som har vært rundt behovet for at revisor tar stilling til om regnskapet gir et ”true and fair view”. Det var kanskje et skritt i gal retning når man i revisorforeningens forslag til normalberetning gikk fra formuleringen om at årsregnskapet ”gir et forsvarlig uttrykk for selskapets økonomiske stilling” til kun å si ”et uttrykk for selskapets økonomiske stilling”. Innholdsmessig er dette forskjellig. I debatten etter Enron, var det mange som mente at regnskapet teknisk var satt opp i samsvar med reglene, men at det åpenbart ga et uriktig bilde av den reelle situasjon. Denne problemstilling er en utfordring både for de som lager regnskapsreglene, men også for de som skal basere seg på revisors bekreftelse.
Antagelig må formuleringene i revisors normalberetning endres, hvis forslaget om endringen i revisorlovens § 5-6 om revisors beretning som nå er på høring, blir vedtatt. Denne endringen innebærer krav om at revisor skal uttale seg om ”årsregnskapet er utarbeidet og fastsatt i samsvar med lov og forskrifter, herunder om årsregnskapet gir et rettvisende bilde av den regnskapspliktiges eiendeler, gjeld, finansielle stilling og resultat under hensyn til god regnskapsskikk...” Endringen kommer blant annet som følge av krav i EU’s fjerde selskapsdirektiv (regnskapsdirektivet).
Når det gjelder revisors plikter i forhold til en betryggende formuesforvaltning, er det viktig å være klar over at disse pliktene i hovedsak er avgrenset av det som er nødvendig for revisor å gjøre for å kunne bekrefte årsregnskapet. Revisor har som ledd i revisjonen en plikt til å vurdere formuesforvaltning og internkontroll. Dette innebærer at hvis revisor i forbindelse med revisjon av årsregnskapet kommer over dårlig intern kontroll, har han plikt til å rapportere. Poenget er at revisor ikke har ikke en selvstendig plikt til å vurdere og uttale seg om formuesforvaltningen og internkontrollen i selskapet og dermed innrette sitt arbeid etter dette. Mye tyder imidlertid på at revisor fremover må forberede seg på utvidede plikter innenfor dette området. Jeg skal komme litt tilbake til dette.
Etter dagens regler er det slik at hvis revisor i forbindelse med sin revisjon av årsregnskapet avdekker forhold som tilsier at formuesforvaltningen og/eller internkontrollen ikke er forsvarlig, så plikter han å rapportere dette i nummererte brev til den revisjonspliktige. Vårt inntrykk er at revisorene her er relativt påpasselige, men vi benytter likevel enhver anledning til å minne om dette. Han har dessuten plikt til å gjøre merknad om slike forhold i revisjonsberetningen, hvis det kan medføre ansvar for styret, bedriftsforsamling, representantskap eller daglig leder. Det kan dessuten være verdt å merke seg at revisor plikter å fratre dersom den revisjonspliktige ikke retter på vesentlige brudd på lover og forskrifter som er påpekt av revisor. Basert på en undersøkelse høsten 2003, oppgir 643 revisorer at de en eller flere ganger i løpet av de siste to år har fratrådt som revisor, fordi klienten ikke har innrettet seg etter anmerkningene. Som dere kanskje er kjent med, er da systemet slik at eventuell ny revisor plikter å innhente uttalelse fra forrige revisor om det foreligger forhold som tilsier at ny revisor ikke bør påta seg oppdraget. Revisjonspliktige foretak som står uten godkjent revisor blir tvangsoppløst. Dette system er et viktig bidrag for å hindre useriøs og ulovlig næringsvirksomhet
Når det gjelder revisors plikter i forhold til økonomisk kriminalitet (dvs. misligheter og feilaktig regnskapsrapportering) ble dette styrket noe i revisorloven fra 1999, men er fortsatt i prinsipp avgrenset av rammene for årsregnskapsrevisjonen. Revisor plikter i forbindelse med sin planlegging å vurdere risikoen for misligheter og feil som kan ha betydning for årsregnskapet. Vurderer revisor det slik at det er en risiko for misligheter skal han foreta revisjonshandlinger for eventuelt å avdekke dette. Også her er lovens system slik at avdekker revisor misligheter, skal dette rapporteres i nummererte brev til ledelsen i foretaket. Revisor kan også, uten hinder av taushetsplikten, underrette politiet dersom han får mistanke om straffbare handlinger. I undersøkelsen som ble gjennomført høsten 2003 oppgir hele 76 revisorer at de i forbindelse med revisjonen av 2002-regnskapene har hatt mistanke om straffbare forhold hos revisjonsklient. Det er 15 revisorer som oppgir at de også har underrettet politiet om slike straffbare handlinger.
Dette er tall som er interessante nå når revisorene etter alt å dømme får plikt til å rapportere om økonomisk kriminalitet til politiet. Kredittilsynet arbeider med et lovendringsforslag som vil innebære at revisor får rapporteringsplikt til politiet når det gjelder økonomisk kriminalitet. Problemstillingen er ikke enkel – det er blant annet nødvendig å avgrense og definere hvilke lovbrudd plikten vil gjelde for. Både Økokrim og revisorforeningen deltar i utredningsarbeidet knyttet til lovforslaget.
Endelig nevnes for helhetens skyld også revisors plikter etter tilsynsloven § 3a og den nye loven om hvitvasking. Etter tilsynsloven skal revisor rapportere til Kredittilsynet forhold som innebærer overtredelse av bestemmelser som regulerer institusjonens virksomhet eller forhold som kan skade den fortsatte drift – dette gjelder kun foretak som er under tilsyn fra Kredittilsynet. Videre har revisorer, på lik linje med f.eks. advokater, eiendomsmeglere og antikvitetshandlere, fra årsskiftet fått rapporteringsplikt om hvitvasking.
Min observasjon er at det stilles økende krav til revisorene. Dels skyldes dette regnskapsskandalene og økt oppmerksomhet i forhold til regnskapsrapportering generelt og dels skyldes dette flere plikter og krav i lov og forskrifter. Den senere tids utvikling når det gjelder økonomisk kriminalitet er et eksempel. Et område som jeg tror kommer er økte krav til revisorene når det gjelder egne bekreftelser og uttalelser vedr foretakenes interne kontroll. EU-kommisjonen arbeider med økte krav på dette området, og de amerikanske kravene til revisor er her vesentlig styrket gjennom Sarbanes Oxley Act fra 2002. Slike krav vil kunne innebære at revisor må vurdere og uttale seg om den interne kontroll på selvstendig basis. Økte krav, i kombinasjon med økningen i erstatningssaker mot revisorer og økt offentlig fokus, kan gjøre at terskelen for å gå inn i dette yrket for mange kan bli for høy.
Det kan tenkes at denne utviklingen vil føre til en økning i revisjonshonorarene. En annen side av denne problemstillingen er likevel faren for at prisen på revisjonstjenesten settes meget lavt i en anbudsprosess for å sikre oppdraget, mens det underhånden satses på at omfanget av rådgivningstjenestene skal oppveie dette. Dette er vi ikke tjent med. Revisorene må prise sine tjenester riktig og i forhold til den tjenesten de leverer, og i flere tilfeller er det nok rom for at revisjonshonorarene bør økes. Det vises ellers til at kommende EU-regelverk på revisjonsområdet vil sette krav til at revisjonshonoraret må stå i forhold til revisjonsoppgaven og ikke eventuelle tileggstjenester.
Både næringslivet, kapitalmarkedet i vid forstand og offentlige myndigheter er avhengige av en sterk og sunn revisjonsbransje med høye etiske og faglige standarder. Norge har i dag dyktige revisorer som gjør en ansvarsbevisst og grundig jobb, selv om avisenes oppslag om noen enkeltsaker kanskje ikke alltid gir det inntrykket.
Tilsynet med revisorene
Norske revisorer er underlagt et omfattende tilsynssystem. Det offentlige tilsynet med revisorer i Norge har kanskje kommet lengst i sin innretning, sammenlignet med andre land. Som jeg nevnte innledningsvis, går den norske revisorlovgivningen langt i reguleringen av revisjonsyrket og det er etablert et aktivt offentlig tilsyn. Kredittilsynets oppgave er å forvalte revisorloven, samt føre tilsyn med revisorer og revisjonsselskaper i medhold av tilsynsloven. Kredittilsynets formål følger av tilsynsloven § 3 hvor det fremgår at
”Tilsynet skal se til at de institusjoner det har tilsyn med, virker på hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov, samt med den hensikt som ligger tilgrunn for institusjonens opprettelse, dens formål og vedtekter.”
Vi skal altså se til at revisorer virker i samsvar med lov og forskrift, herunder god revisjonsskikk som rettslig standard. Men ikke bare dette; vi skal også utøve et skjønn i forhold til om revisorene virker etter den hensikt som ligger til grunn for revisorinstituttet som sådan. Jeg fremhever dette fordi Kredittilsynet ofte utøver et skjønn i forhold til den rolle institusjoner under tilsyn har i et samfunnsmessig perspektiv, der intensjonen bak det som følger av lov og forskrift er det som kan være det avgjørende. På samme måte som Kredittilsynet ser til at vi har et godt fungerende finansmarked, skal vi se til at vi har godt fungerende revisorer. Finner vi at revisorene ikke ivaretar sin rolle og yrkesutøvelse på en tilfredsstillende måte, vil Kredittilsynet reagere – vår jobb er å passe på at revisorene fyller den rollen de er satt til, og at samfunnet kan ha tillit til det. Slik vi ser det, er tilliten til revisor avhengig av to ting; For det første må revisor anses som uavhengig og objektiv og for det andre må han gjøre en god jobb. Begge deler er like viktige.
Vårt tilsyn er bygget på 3 grunnpilarer:
Stedlige tilsyn basert på innrapporteringer og andre signaler, samt tematilsyn på risikoområder
Dokumentbasert tilsyn
Kvalitetskontroll av alle revisorer hvert 5. år i samarbeid med Den norske Revisorforening (DnR)
Kredittilsynet gjennomfører normalt mellom 50 og 100 tilsyn hvert år. Disse plukkes ut basert på innrapporteringer fra blant andre skatteetaten, konkursbo, revisorforeningen og politiet, samt andre signaler og aktuelle saker i media. Det er viktig å være klar over at de fleste saker Kredittilsynet arbeider med i utgangspunktet er ”problemsaker”.
De forhold vi undersøker ved stedlige tilsyn er:
revisors egne forhold, så som forholdet til ligningsloven, skattebetalingsloven og regnskapsloven
revisors objektivitet og uavhengighet
revisors revisjonsutførelse
Også revisorer har av og til trøbbel med å levere selvangivelse og betale skatt. Dette reagerer vi strengt på, mest fordi det svekker tilliten til kvaliteten på hans yrkesutøvelse. Revisorene må av hensyn til både lovverket og den alminnelige tillit sørge for orden i eget hus.
Videre er det som nevnt en forutsetning at revisor ivaretar sin uavhengighet. Dette er et forhold Kredittilsynet anser som meget viktig for å bevare tiltroen til revisorinstituttet. Det viktigste er at revisor har en grunnholdning som er objektiv og som ikke lar seg påvirke. Dette kalles ofte ”independence in fact”. Det er imidlertid like viktig at regnskapsbrukere har tillit til at revisor er objektiv – det vil si at revisor fremstår som uavhengig og at det heller ikke kan reises tvil om det; ”independence in appearance”. Det hjelper altså ikke at revisor mener han er objektiv, hvis omverdenen ikke oppfatter det slik. Her er det et problem for revisorene at grensene for hva som oppfattes som akseptabelt av brukergrupper vil kunne endre seg over tid. Vi kritiserte i fjor de største revisjonsselskapene for at flere av deres rådgivningsoppdrag overfor revisjonsklienter var i strid med lovens regler om uavhengighet, og vi har funnet det nødvendig å presisere lovforståelsen på dette området gjennom et eget rundskriv. Det foreligger også et forslag til forskrift om grensene for revisors rådgivningsvirksomhet som nå er på høring.
Avgjørende er det selvsagt at revisor gjør en god jobb. Vi legger stor vekt på å kontrollere revisjonsutførelsen og om den er i henhold til hva som følger av god revisjonsskikk. Revisjonsstandardene som utgis av revisorforeningen er et vesentlig bidrag til forståelsen av hva som ligger i god revisjonsskikk, men vi forsøker alltid å få tak i om revisor har gjort jobben selv om ikke alle standarder er fulgt til punkt og prikke. Selv om vi generelt er fornøyde med hva vi ser, er det noen områder som peker seg ut i mer negativ retning. Det ene er kvaliteten på revisors dokumentasjon og det andre er revisors vurdering og testing av kvaliteten på den interne kontroll og ikke minst omfanget av verifikasjon og etterprøving. Det er ofte vanskelig å etterprøve revisjonsarbeidet fordi dokumentasjonen er mangelfull eller har utydelig systematikk og struktur. Vi har også indikasjoner på at revisjonsutførelsen i noen grad blir så teknisk og mekanisk at det går på bekostning av det kritiske skjønn som revisor må foreta. Vi har hatt saker, særlig relatert til konkurser, der revisor for så vidt har foretatt nødvendige revisjonshandlinger og dokumentert disse, men hvor det er glippet på det totale skjønnet i forhold til tydelige signaler som forelå. Dette dreier seg om evnen til å se skogens beskaffenhet, ikke bare trærne.
Vi er også noe bekymret over at revisorer legger avgjørende vekt på kvaliteten i foretakets internkontroll slik at han kan revidere mindre, uten at det er foretatt tilstrekkelig testing av at kontrollen fungerer – kanskje ikke i det hele tatt. Dessuten er det et spørsmål om ”hvor lite” en revisor kan gjøre før det faktisk er for lite. Vi har nok av og til inntrykk av at noen revisorer setter hovedinnsatsen på å godtgjøre hvorfor det ikke er nødvendig å utføre tester eller innhente revisjonsbevis.
Vårt tilsyn er ellers avgrenset av den dokumentasjon og det materiale som befinner seg hos revisor. Vi har ikke innsyn hos den revisjonspliktige, med unntak av de foretak som ellers er under tilsyn av Kredittilsynet – det vil si finansnæringen. Vi erfarer i økende grad at dette er en tilsynsmessig begrensning – i saker hvor vi også på ulike måter har direkte tilgang til materiale hos den revisjonspliktige har vi et bedre grunnlag for å vurdere revisors arbeid. Dette er en av grunnene til at vi av og til legger saker i bero i påvente av endelig konkursbehandling eller videre etterforsking av f.eks. Økokrim.
I de tilfeller vi ikke er fornøyd med det vi ser fremsetter vi kritiske og også sterkt kritiske merknader overfor revisor, og vi forventer umiddelbar innskjerping av praksis. Mange saker følges også videre opp på dette grunnlaget. Finner vi at revisor har overtrådt regelverket på en slik måte at han ikke lenger kan fortsette som revisor for en bestemt klient, vil vi reagere slik at han må fratre som revisor. Denne sanksjonen er benyttet 2 ganger i løpet av den senere tid. Vi gjør hvert år også flere vedtak om tilbakekall av godkjenning som revisor i tilfeller hvor overtredelsene er grove eller gjentatte, slik at revisor ikke lenger kan anses skikket. Det hender vi også anmelder revisorer for forhold som er straffbare.
Det kan nevnes at vi i løpet av årene 2002 og 2003 mottok henholdsvis 38 og 65 innrapporteringer på revisorer. Av dette kom henholdsvis 7 og 19 saker fra konkursbo. Jeg minner om at antall innrapporteringer på revisorer relativt sett er svært få, sammenlignet med de ca175 000 revisjonsberetninger som revisorene utarbeider hvert år. Når det gjelder de 7 konkurs sakene vi mottok i 2002, er 4 av dem avsluttet med kritiske merknader til revisor og 2 er fortsatt under behandling. Den siste hadde vi ingen merknader til. Når det gjelder de 19 konkurs sakene vi mottok i 2003, er 3 av dem avsluttet med kritiske merknader. Resten av disse sakene er ikke avsluttet. De forhold som ”går igjen” som innrapporteringsgrunnlag fra konkursbo er typisk at
Mangelfull regnskapsførsel og svak intern kontroll uten at dette er påpekt av revisor i nummererte brev
Manglende etterprøving av balanseverdier
Manglende vurdering av forutsetningen om fortsatt drift
Manglende vurderinger av hendelser etter balansedagen
Utstedelse av kapitalerklæringer på sviktende grunnlag
Revisor undersøkte ikke om det var forhold som var til hinder for at han påtok seg oppdraget og/eller revisor vurderte heller ikke å si fra seg oppdraget.
Kredittilsynet er enig i at dette er problemområder og som er typiske i våre tilsynssaker. Men vi vet også at dette er noe som bransjen er klar over, og som det arbeides seriøst med blant annet fra revisorforeningens side. Det som er særlig viktig i forbindelse med vurderingen av disse sakene, er å unngå etterpåklokskapens lys. Revisors arbeid må og skal vurderes i forhold til det han skjønte eller burde skjønt på det tidspunkt da revisjonen ble gjennomført. På sett og vis er dette i seg selv vanskelig, da mange ting i ettertid fremstår som temmelig opplagte uten at de var det på det aktuelle tidspunkt.
Annet hvert år gjennomfører vi det vi kaller dokumentbasert tilsyn. Samtlige revisorer, dvs. over 5000 revisorer og 500 revisjonsselskaper må fylle ut et detaljert skjema med opplysninger om virksomheten. Dette tjener som grunnlag for hvordan tilsynsvirksomheten løpende skal innrettes og generell kunnskap om strukturutviklingen i bransjen. Skjemaet fungerer videre som en slags selvangivelse med hensyn til om formelle lovkrav er oppfylt og hvordan revisjonsutøvelsen ivaretas. Det er et krav at alle revisorer sender inn skjemaet – vi tilbakekaller godkjenningen som revisor for de som ikke svarer, etter diverse purrerunder og ileggelse av dagmulkt for manglende besvarelse. I løpet av de to siste rundene har vi tilbakekalt godkjenningen for 4 revisorer på grunn av manglende innsending av dette skjemaet.
Den tredje pilaren i tilsynet med revisorer er samarbeidet med Den norske Revisorforening om kvalitetskontrollen med alle praktiserende revisorer Med virkning fra 2003 skal alle revisorer gjennom en ekstern kvalitetskontroll hvert 5. år. Revisorforeningen gjennomfører dette for alle sine medlemmer og i praksis innbefatter det på det nærmeste alle oppdragsansvarlige revisorer. Kredittilsynet godkjenner planen for dette arbeidet på årlig basis og har ellers innsyn i dokumentasjonen for de kontroller som er utført. Revisorforeningen rapporterer resultatet av kontrollen til Kredittilsynet innen 30. januar året etter. I 2003 ble det gjennomført slik kontroll med 277 revisorer. 92 % av disse ble godkjent. Kun 4 revisorer ble innrapportert til Kredittilsynet for videre oppfølging. Kredittilsynet er for sin del meget fornøyd med dette opplegget. Tilsynet med revisorer blir på denne måten styrket, og det innebærer at Kredittilsynets ressurser kan målrettes bedre. Dessuten oppfyller vi på denne måte økende internasjonale krav når det gjelder systematisk kvalitetskontroll med revisorer.
Avsluttende merknader
Det er ikke mange yrkesgrupper som er underlagt slik systematisk offentlig kontroll som revisorene. Jeg tør påstå at det norske tilsynssystemet er relativt effektivt og uavhengig; det er transparent og det er uten innflytelse fra bransjen selv. Vi gjennomfører systematiske undersøkelser, basert på selvangivelsesprinsippet, med alle revisorer annethvert år og vi har innsyn i og tilgang til DnR’s kvalitetskontroll med alle sine medlemmer. Vi har dessuten et bredt tilfang av innrapporteringer fra hele skatteetaten, fra konkursbo og fra brukergrupper ellers. Vi har effektive sanksjonsmidler og vi bruker dem. Dette borger for at revisorene må holde en høy standard både etisk og faglig. På tross av økt fokus på revisorene, mediaoppslag, erstatningssøksmål og kritiske merknader fra Kredittilsynet på enkeltområder og i enkeltsaker, er vår tilsynsmessige totalkonklusjon at norske revisorer i hovedsak er preget av meget høy kompetanse, høy kvalitet og sunne etiske normer.
Takk for oppmerksomheten.
