Minimumskrav til ansvarlig kapital (Pilar 1)
Finansdepartementet fastsatte 14. desember 2006 forskrift om kapitalkrav for forretningsbanker, sparebanker, finansieringsforetak, holdingselskaper i finanskonsern, verdipapirforetak og forvaltningsselskaper for verdipapirfond m.v. (kapitalkravsforskriften). Kapitalkravsforskriften ble gjort gjeldende fra 1. januar 2007.
Iht. kapitalkravsforskriftens § 2-1, 1. ledd, skal institusjonene til enhver tid ha en ansvarlig kapital som minst utgjør 8 prosent av beregningsgrunnlaget for kredittrisiko, markedsrisiko og operasjonell risiko.
Kredittrisiko
Det følger av kapitalkravsforskriften at beregningsgrunnlaget for kredittrisiko kan fastsettes etter to metoder, standardmetoden eller interne målemetoder (”internal-ratings-based approach”-IRB)
Standardmetoden bygger i stor grad på tidligere regelverk (Basel I) med risikovekter for fordringer på ulike debitorer. Risikovektene kan også fastsettes på bakgrunn av debitors rating fra eksterne kredittvurderingsbyråer.
Finanstilsynet tillater at ratinger fra Standard & Poor’s Ratings Services, Moody’s Investors Service, Fitch Rating og DBRS benyttes til å fastsette risikovekter for engasjementer der det etter forskriftene er åpnet for det. Tilordning av ratingkategorier til risikoklasser følger av Kredittilsynets rundskriv 6/2007- Ratinger for fastsettelse av risikovekter for engasjementer ved beregning av kapitalkrav og 29/2007- Tillatelse til at ratinger fra DBRS benyttes til å fastsette risikovekter for engasjementer ved beregning av kapitaldekningen.
Som alternativ til standardmetoden kan institusjonene benytte IRB ved beregning av kapitalkravet. Dette forutsetter at institusjonen tilfredsstiller nærmere angitte krav og at Finanstilsynet har gitt sin tillatelse. Beregning etter IRB-metoden vil medføre at kapitalkravet i større grad avspeiler forskjeller i underliggende kredittrisiko. Kapitalkravet kan beregnes enten etter grunnleggende eller avansert IRB-metode. I den grunnleggende IRB-metoden skal institusjonene estimere sannsynlighet for mislighold (”probability of default” - PD). De øvrige risikoparametere i beregningene LGD (”loss given default” - tap ved mislighold) og EAD (exposure at default” - eksponering ved mislighold), fastsettes av tilsynsmyndighetene. I den avanserte IRB-metoden, og for retail-eksponeringer, kan institusjonen få tillatelse fra tilsynsmyndigheten til selv å estimere LGD og EAD, i tillegg til PD. Mer om hvilke krav som stilles til søknad om å benytte IRB for beregning av kapitalkrav for kredittrisiko.
Det følger av kapitalkravsforskriften bestemmelser om hvilke sikkerheter det kan tas hensyn til ved beregning av kapitalkravet. Aktuelle sikkerheter vil være pant i nærmere angitte eiendeler, motregning av innskudd og utlån, motregning av gjenkjøpsforpliktelser, garantier og kredittderivater.
Det er fire alternative metoder for beregning av engasjementsbeløp for motpartseksponeringer i derivater; markedsverdimetoden, opprinnelig engasjementmetoden, standardisert metode og IMM-metode. Bruk av IMM-metode krever tillatelse fra Finanstilsynet.
Markedsrisiko
Institusjonene skal beregne kapitalkrav for posisjonsrisiko (gjelds- og egenkapitalinstrumenter), oppgjørs- og motpartsrisiko knyttet til institusjonens handelsportefølje, samt for valutarisiko og varerisiko. For valuta- og varerisiko skal kapitalkravet fastsettes for institusjonens samlede virksomhet. Institusjonene kan beregne hele eller deler av kapitalkravet for markedsrisiko ved bruk av interne modeller (VaR-metode). Bruk av VaR-metode krever tillatelse fra Finanstilsynet .
Definisjonen av finansielle instrumenter er utvidet i forhold til den definisjonen som gjaldt under Basel I. Det er innført mer detaljerte bestemmelser om egenhandelsvirksomheten, blant annet styring og kontroll av handelsporteføljen og verdivurdering av posisjoner som inngår i denne porteføljen. En rekke av bestemmelsene er endret som en konsekvens av at bestemmelsene som regulerer kredittrisiko er endret. Det er åpnet for at kredittderivater som benyttes til å sikre posisjoner i handelsporteføljen kan hensyntas ved beregning av kapitalkrav for markedsrisiko. Ved beregning av kapitalkrav for posisjoner i verdipapirfondsandeler er det innført det valg mellom fire metoder. Metodevalget avhenger av nivået på kjennskap til de underliggende investeringer.
Operasjonell risiko
Kapitalkravet for operasjonell risiko kan beregnes etter ulike metoder: Basismetode, Sjablongmetode eller AMA-metode (Advanced Measurement Approach). Basismetoden vil i utgangspunktet kunne benyttes av alle institusjoner.
Kapitalkravet baseres i sin helhet på virksomhetens størrelse, fastsatt ved institusjonens inntekt. Kapitalkravet fastsettes til 15 prosent av gjennomsnittet av de siste tre års inntekt etter en nærmere definisjon. For å kunne benytte standardmetoden må institusjonen blant annet ha kontroll- og styringssystemer for operasjonell risiko som er en integrert del av institusjonens risikostyring. Kapitalkravet beregnes etter liknende prinsipp som den grunnleggende metoden, men virksomheten deles inn i forretningsområder og det benyttes differensierte satser for kapitalforvaltning, tilretteleggingsoppdrag, mellommannsvirksomhet mv.
Etter avanserte metoder (”advanced measurement approach” - AMA) kan institusjonene beregne kapitalkravet for operasjonell risiko ut fra egne systemer og metoder, forutsatt at de tilfredsstiller flere kvantitative og kvalitative krav. Bruk av avanserte metoder krever tillatelse fra Finanstilsynet .
