Revisorer nr. 1
Regnskapsførere nr. 1
Kapittel 1: Bakgrunnen for rundskrivet
1.1 Innledning
1.2 Revisorers og regnskapsføreres rolle og plikter
1.3 Hvitvaskingslovens formål
Kapittel 2: Når omfattes revisorer og regnskapsførere av hvitvaskingsregelverket?
Kapittel 3: Om identitetskontroll/legitimasjonskontroll
3.1 Juridisk person
3.2 Fysisk person
3.3 Utkontraktering av legitimasjonskontrollen
3.4 Konsekvenser av at legitimasjonskontrollen ikke lar seg gjennomføre
3.5 Oppbevaring av opplysninger fra legitimasjonskontrollen
3.6 Allerede etablert kundeforhold
Kapittel 4: Kravet til nærmere undersøkelser ved mistenkelige transaksjoner
4.1 Undersøkelsesplikten etter hvitvaskingsloven § 7
4.2 ”Mistanke”
4.3 ”Transaksjon”
4.4 ”Utbytte”
4.5 ”Straffbar handling”
4.6 Forhold som rammes av straffeloven § 147a eller § 147 b – terrorfinansiering
4.7 Hvilke undersøkelser kan foretas?
4.8 Krav til oppbevaring av opplysninger fra undersøkelser
4.8.1 Generelt
4.8.2 Revisorer
4.8.3 Regnskapsførere
Kapittel 5: Særlige undersøkelsesregler for revisorer og regnskapsførere
5.1 Særlige regler for revisorer under utføring av revisjon av årsregnskap
5.2 Kapitalerklæringer
5.3 Særlige regler for regnskapsførere under utføring av regnskapsføreroppdrag
Kapittel 6: Rapporteringsplikten til ØKOKRIM
Kapittel 7: Gjennomføring av mistenkelige transaksjoner, taushetsplikt ved rapportering mv.
7.1 Taushetsplikt om undersøkelser og rapportering
7.2 Forholdet til andre plikter revisor og regnskapsfører har etter særlovgivningen
7.2.1 Revisorer
7.2.2 Regnskapsførere
7.3 Plikt til å gi opplysninger til ny revisor/regnskapsfører
Kapittel 8: Krav om forsvarlige interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner
Kapittel 9: Unntak for rettshjelperes rapporteringsplikt
Kapittel 10: Hvordan rapportere til ØKOKRIM?
Kapittel 11: Mulig straffansvar m.m.
Kapittel 12: Revisors plikter ved revisjon av kunder som selv er underlagt hvitvaskingsregelverket
Kapittel 1: Bakgrunnen for rundskrivet
1.1 Innledning
Ny hvitvaskingslov og tilhørende forskrift trådte i kraft 1. januar 2004, (jf. lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. av 20. juni 2003 nr. 41 og forskrift om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. av 10. desember 2003 nr. 1487). Også statsautoriserte og registrerte revisorer, godkjente revisjonsselskap, autoriserte regnskapsførere og regnskapsførerselskap omfattes av dette regelverket.
Kredittilsynet har ved rundskriv 9/2004 til samtlige institusjoner og personer under tilsyn av Kredittilsynet, gitt en generell veiledning til loven og forskriften. Kredittilsynet har imidlertid sett at det kan være grunn til å gi nærmere veiledning om problemstillinger som må antas å ha særlig betydning for revisorer og regnskapsførere, i et eget rundskriv. I tillegg gjelder rundskriv 9/2004, som kan lastes ned fra Kredittilsynets nettsted: www.kredittilsynet.no. Hvitvaskingsloven og hvitvaskingsforskriften er tatt inn som vedlegg i rundskriv 9/2004.
Når det i dette rundskriv nyttes betegnelsen ”revisor”, vil dette omfatte registrerte- og statsautoriserte revisorer og godkjente revisjonsselskaper. ”Regnskapsfører” vil omfatte autoriserte regnskapsførere og autoriserte regnskapsførerselskaper.
I rundskrivet vises det til bestemmelser i lov og forskrift om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger m. v, men også til bestemmelser i regelverket som regulerer revisorers og regnskapsføreres virksomhet. Lov om autorisasjon av regnskapsførere av 18. juni 1993 nr. 109, og forskrift om autorisasjon av regnskapsførere m.v. av 8. februar 1999 nr. 196 har begge vært gjennom en nylig revisjon og det foreligger vedtak om en rekke endringer i både loven og forskriften. Endringene er ennå ikke trådt i kraft, men dette ville ventelig skje innen kort tid. I rundskrivet vises det konsekvent til bestemmelsene i regnskapsførerloven og regnskapsførerforskriften slik disse vil lyde etter at endringene er satt i kraft.
1.2 Revisorers og regnskapsføreres rolle og plikter
Lovgivningen inneholder ulike bestemmelser om revisorer og regnskapsføreres bidrag til avdekking av misligheter. Det vises blant annet til revisorloven § 6-1 fjerde ledd der det fremkommer at revisor kan underrette politiet dersom det i forbindelse med revisjonsoppdrag eller andre tjenester fremkommer forhold som gir grunn til mistanke om at det er foretatt en straffbar handling. Regnskapsførerne har tilsvarende bestemmelse i regnskapsførerloven § 10 femte ledd.
Det vises også til kredittilsynsloven § 3a som pålegger revisor i foretak som er under Kredittilsynets tilsyn å rapportere visse forhold direkte til Kredittilsynet.
Undersøkelses- og rapporteringsplikten etter hvitvaskingsloven retter seg mot flere yrkesgrupper. Revisorer og regnskapsførere blir på samme måte som mange andre rapporteringspliktige en leverandør av opplysninger til ØKOKRIM. Opplysningene blir registrert og systematisert av ØKOKRIM og kan alene eller sammen med andre opplysninger føre til at det blir åpnet straffesak. På grunn av den særlige kunnskapen revisor eller regnskapsfører har om den regnskapspliktiges virksomhet, vil deres rapportering ofte kunne utgjøre en stor eller sentral brikke i et slikt ”puslespill”. Det er likevel ikke slik at en hvitvaskingsrapportering nødvendigvis vil etterfølges av en konkret handling fra ØKOKRIM. Revisor eller regnskapsfører kan derfor ikke forvente svar eller opplysninger om resultatet etter en rapportering.
Pliktene etter hvitvaskingsloven og hvitvaskingsforskriften er i hovedsak:
- å foreta legitimasjonskontroll ved etablering av kundeforhold,
- å foreta nærmere undersøkelser dersom det kan mistenkes at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling (eller til forhold som rammes av straffeloven § 147 a (terrorvirksomhet) eller § 147 b (terrorfinansiering)),
- å rapportere til ØKOKRIM transaksjoner dersom undersøkelsene ikke har avkreftet mistanken,
- å etablere forsvarlige interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner, herunder opplæringstiltak.
1.3 Hvitvaskingslovens formål
Det fremgår av hvitvaskingsloven § 1 at formålet med loven er å forebygge og bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger. I lovens forarbeider (Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) side 22-23) er følgende uttalt:
”Regelverket om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger skal ivareta flere hensyn. Den primære hensikten med regelverket er å hindre at kriminelle kan nyte godt av profittmotivert kriminalitet. Videre skal reglene bidra til å spore opp midlenes opprinnelse og dermed gjøre det mulig å avdekke den kriminelle handlingen utbyttet er generert fra, som igjen gjør det mulig å finne ut hvem som står bak de straffbare handlingene og hvitvaskingen. Reglene skal også bidra til å hindre at det skaffes til veie økonomiske midler til finansiering av terrorhandlinger og at økonomiske midler og finansielle tjenester stilles til rådighet for terrorrister og terrornettverk. Reglene skal også beskytte finansinstitusjoner og virksomheter mv. mot å bli utnyttet av kriminelle, med fare for tap av renommé, troverdighet, tillit og penger mv. … På den annen side er reglene ikke ment til å avdekke eller hindre ulovlige forhold som ikke kan sies å ha en viss tilknytning til hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme.” (Kredittilsynets understrekning).
Det uttales også i forarbeidene (Ot. prp. nr 72 (2002-2003) side 17):
”Med ”hvitvasking av penger” menes vanligvis virksomhet som har til formål å sikre utbyttet fra kriminelle handlinger slik at utbyttet kan tas i bruk av gjerningspersonen eller andre. Slik virksomhet kan bestå i å bruke, konvertere, overdra, tilegne eller besitte formuesgoder eller å skjule eller tilsløre formuesgodenes reelle art, opprinnelse, plassering, råderett, bevegelser, eierforhold, samt forsøk på eller medvirkning hertil, når den som gjør det vet eller burde vite at formuesgodene stammer fra straffbare handlinger eller fra deltakelse i straffbare handlinger. … Uttrykket hvitvasking inkluderer både det å skaffe seg selv eller andre del i utbyttet av en straffbar handling (mottaksalternativet), samt bistand for å sikre slikt utbytte for en annen (bistandsalternativet).
Kredittilsynet legger til grunn at lovens formål, herunder definisjonen av hvitvasking, vil være av betydning for forståelsen av bestemmelsene om undersøkelsesplikten og rapporteringsplikten. Se nærmere om dette i rundskrivets kapittel 4 og 6.
Kapittel 2: Når omfattes revisorer og regnskapsførere av hvitvaskingsregelverket?
Etter hvitvaskingsloven § 4 annet ledd nr. 1 og 2 er revisorer og regnskapsførere omfattet av loven ”i utøvelsen av deres yrke”.
Dette innebærer at all virksomhet som drives av godkjente revisjonsselskap og autoriserte regnskapsførerselskap er omfattet av hvitvaskingsregelverket. Det samme gjelder som utgangspunkt også slik virksomhet som drives i enkeltpersonforetak.
For revisorer innebærer dette at også andre tjenester enn de som er regulert av revisorloven
§ 1-1 omfattes av hvitvaskingsregelverket. Revisors rådgivning til enheter som ikke er revisjonspliktige vil også omfattes av hvitvaskingsloven ettersom de utgjør en naturlig del av revisors tjenesteyting/profesjon. Hvor det er tale om rådgivning til en revisjonskunde, gjelder dette uavhengig av om tjenestene ytes av revisor eller samarbeidende selskap, jf. revisorloven
§ 4-7 og revisorforskriften § 4-2.
For regnskapsførere vil andre tjenester enn regnskapsføring etter regnskapsførerloven § 2, også kunne falle inn under hvitvaskingsregelverket. Regnskapsførere yter regelmessig rådgivning overfor bokførings-/regnskapspliktige, og slik rådgivning vil omfattes av hvitvaskingsregelverket.
Tradisjonelt har regnskapsførere kunnet drive flere typer virksomhet i selskap som har autorisasjon som regnskapsførerselskap. Det må i slike tilfeller vurderes hvilke tjenester som er regnskapsføring og tjenester i tilknytning til dette. Virksomhet som klart ikke har slik tilknytning, og er av en helt annen art, faller utenfor hvitvaskingsregelverket. Det samme gjelder i enkeltpersonforetak.
Revisorer og regnskapsførere kan også drive virksomhet av annen art gjennom andre selskap eller enkeltpersonforetak slik som handel eller jordbruk. Slik virksomhet, som ikke har noen tilknytning til revisjons- eller regnskapsførervirksomheten, vil ikke anses som ”utøvelse av yrke” og således ikke være underlagt hvitvaskingsregelverket.
Det fremgår av loven § 4 tredje ledd at loven også gjelder for foretak og personer som utfører tjenester på vegne av eller for rapporteringspliktige. Dette innebærer at ansatte og andre, som utfører tjenester på vegne av eller for rapporteringspliktige, vil omfattes av pliktene. Plikter som retter seg direkte mot foretaket eller virksomheten som sådan, for eksempel etablering av kontrollrutiner, jf. kapittel 8 i rundskrivet her, vil ikke være aktuelle for ansatte og andre som her nevnt.
Kapittel 3: Om identitetskontroll/legitimasjonskontroll
Hvitvaskingsloven bruker begrepet ”identitetskontroll” og setter krav om legitimasjonskontroll, jf. hvitvaskingsloven § 5. Hensikten med identitetskontroll er å sikre at den rapporteringspliktige kjenner identiteten til den det etableres et kundeforhold til. Kontroll av legitimasjonsdokumenter, som også kan støttes av andre kontroller, skal bidra til dette.
Det fremgår av hvitvaskingsloven § 5 første ledd første punktum at rapporteringspliktige skal ved etablering av kundeforhold kreve gyldig legitimasjon av kunden.
Av hvitvaskingsforskriften § 2 annet ledd fremgår det at statsautoriserte og registrerte revisorer anses for å ha etablert et kundeforhold når de har påtatt seg et oppdrag, herunder rådgivning og andre tjenester, eller sendt revisorerklæring til Foretaksregisteret, jf foretaksregisterloven § 4-4.
Når det gjelder regnskapsførere, fremgår det av hvitvaskingsforskriften § 2 tredje ledd at regnskapsførere anses for å ha etablert et kundeforhold når de har inngått skriftlig oppdragsavtale med oppdragsgiver eller oppdrag som forutsetter skriftlig oppdragsavtale, jf. regnskapsførerloven § 3.
Kredittilsynet bemerker at både revisorer og regnskapsførere kan tenkes å ha etablert et kundeforhold basert på muntlig aksept, selv om det etter lovverket stilles krav til skriftlighet. Man kan også anses for å ha etablert kundeforholdet/påtatt seg oppdraget ved konkludent atferd. En revisor eller regnskapsfører, som har begynt å arbeide på et oppdrag før det foreligger en konkret skriftlig eller muntlig aksept, kan således anses for å ha påtatt seg oppdraget iht. hvitvaskingsforskriften § 2.
Legitimasjonskontrollen skal skje ved personlige fremmøte hos revisor eller regnskapsfører, jf. hvitvaskingsloven § 5 fjerde ledd første punktum. Etter Kredittilsynets syn, er ikke bestemmelsen til hinder for at revisor eller regnskapsfører møter hos kunden og gjennomfører legitimasjonskontrollen der, såfremt kontrollen gjennomføres i samsvar med bestemmelsen i forskriften § 8 første ledd.
Unntak fra kravet om personlig fremmøte gjelder hvor det er en ”vesentlig ulempe for kunden”, eller ”ikke er praktisk gjennomførbart”, jf. hvitvaskingsloven § 5 fjerde ledd annet punktum. Forutsetningen for at unntakene kan få anvendelse er imidlertid at betryggende identitetskontroll likevel kan finne sted. I praksis vil dette innebære at den rapporteringspliktige inngår avtale om utkontraktering av legitimasjonskontrollen, jf. hvitvaskingsforskriften § 8 annet ledd, jf. dette rundskriv pkt. 3.3.
3.1 Juridisk person
For juridiske personer følger legitimasjonskravene av forskriften § 6. Dersom den juridiske personen er registrert i Foretaksregisteret, skal firmaattest, som ikke er eldre enn 3 måneder, fremlegges. For juridisk person som er registrert i Enhetsregisteret, og ikke i Foretaksregisteret, skal det fremlegges utskrift fra Enhetsregisteret. Utskriften skal inneholde alle registrerte opplysninger om enheten, jf. enhetsregisterloven § 5 og § 6, og ikke være eldre enn 3 måneder.
Både revisorer og regnskapsførere kan bli anmodet om å påta seg et oppdrag før et selskap er registrert. I et slikt tilfelle kan ikke en firmaattest eller en utskrift fra Enhetsregisteret danne grunnlag for legitimasjonskontroll. Dette praktiske tilfellet er kommentert under punkt 2.5 i rundskriv 9/2004. Det fremgår her at når det gjelder et aksjeselskap under stiftelse forutsettes det at stiftelsesdokumentet fremlegges i original. Den rapporteringspliktige skal oppbevare kopi av dokumentet. I tillegg skal det foretas legitimasjonskontroll av den eller de fysiske personer som representerer selskapet under stiftelse.
Vedrørende de nærmere krav til legitimasjon av juridisk person, vises det til rundskriv 9/2004 punkt 2.5.
3.2 Fysisk person
Når det gjelder legitimasjon av fysisk person, vises det til punkt 2.3 og 2.4 og punkt 2.7 i rundskriv 9/2004.
3.3 Utkontraktering av legitimasjonskontrollen
Forskriften § 8 annet ledd åpner for mulighet for å utkontraktere legitimasjonskontrollen. Dette er en mulighet som kan være av nytte dersom det vil være praktisk tyngende for revisor eller regnskapsfører selv å gjennomføre legitimasjonskontrollen. For eksempel dersom det er stor geografisk avstand mellom revisor/regnskapsfører og kunde.
Det vises til rundskriv 9/2004 punktene 2.7.2.2 til 2.7.2.5 hvor utkontraktering er nærmere omtalt.
3.4 Konsekvenser av at legitimasjonskontrollen ikke lar seg gjennomføre
Dersom legitimasjonskontroll ikke lar seg gjennomføre i henhold til reglene, skal kunden avvises med denne begrunnelse, jf. hvitvaskingsforskriften § 9 første punktum. Revisor eller regnskapsfører har dermed ikke anledning til å påta seg oppdraget i et slikt tilfelle.
3.5 Oppbevaring av opplysninger fra legitimasjonskontrollen
Etter hvitvaskingsloven § 8 og hvitvaskingsforskriften § 15, er det en plikt til å oppbevare kopi av dokumenter og registrerte opplysninger i legitimasjonsprosessen i 5 år etter at kundeforholdet er opphørt. Slike dokumenter skal slettes innen ett år etter at oppbevaringsplikten opphører, jf. loven § 8 tredje ledd.
Det kan være motstrid mellom nevnte bestemmelser i lov og forskrift og de oppbevaringsplikter som gjelder for revisorer og regnskapsførere etter særlovgivning. Det vises til den redegjørelse for problemstillingen som er gitt nedenfor i pkt. 4.8.
3.6 Allerede etablert kundeforhold
Bestemmelsene gjelder ved etablering av nye kundeforhold. Det er etter regelverket ikke plikt til å gjennomføre legitimasjonskontroll av kunder man hadde før regelverket trådte i kraft
(1. januar 2004). Det samme gjelder dersom man påtar seg et nytt oppdrag for en eksisterende kunde.
Kapittel 4: Kravet til nærmere undersøkelser ved mistenkelige transaksjoner
4.1 Undersøkelsesplikten etter hvitvaskingsloven § 7
Hvitvaskingsloven § 7 første ledd lyder:
”Dersom rapporteringspliktige har mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller til forhold som rammes av straffeloven § 147a eller § 147b, skal det foretas nærmere undersøkelser for å få bekreftet eller avkreftet mistanken. Plikten gjelder også for den rapporteringspliktiges ansatte.” (Kredittilsynets understrekninger).
4.2 ”Mistanke”
Etter hvitvaskingsloven § 7 er det tilstrekkelig at man har en ”mistanke” for at det skal oppstå undersøkelsesplikt. Mistanken trenger ikke være sterk for at det skal oppstå undersøkelsesplikt. Hensikten med undersøkelsene er jo å få bekreftet eller avkreftet mistanken. Det er derfor ikke grunn til å stille strenge krav til mistanke før undersøkelsesplikten inntrer.
Mistanken trenger heller ikke være knyttet til formening om hvilken straffbar handling som eventuelt skulle være begått for at det skal oppstå undersøkelsesplikt.
Mistanken kan også helt eller delvis være begrunnet i forhold som ikke er knyttet til den konkrete transaksjonen. En transaksjon er i mange tilfeller i seg selv ikke mistenkelig, men kjennskap til kundens økonomiske stilling kan gjøre at man skjønner at pengene som transaksjonen gjelder ikke kan ha en lovlig kilde. Det mistenkelige forhold kan også være knyttet til en tredjepart.
I Kredittilsynets rundskriv 9/2004 punkt 2.10 er det gitt eksempler på ”mistenkelige transaksjoner” som kan medføre en plikt til å foreta nærmere undersøkelser.
I tillegg kan nevnes:
- at det faktureres betydelig over markedspris. Hvitvaskingsprovenyet er da forskjellen mellom markedspris og fakturert pris,
- stor forskjell på kjøpesum og salgspris av fast eiendom som selges kort etter kjøp kan tyde på at det har vært nyttet ”svarte” penger til oppussing,
- at omsetningen er uforklarlig stor i forhold til innkjøpte varer,
- meningsløse transaksjoner hvor formålet med transaksjonen er vanskelig å se.
4.3 ”Transaksjon”
Mistanken må ha tilknytning til en ”transaksjon”. Transaksjon er definert i loven § 2 og omfatter ”enhver overføring, formidling, ombytting eller plassering i formuesgoder”. Det uttales i lovens forarbeider (Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) punkt 4.3.4.2) at begrepet transaksjon skal tolkes vidt, men at det samtidig ikke vil innebære enhver aktivitet. Begrepet omfatter for eksempel åpning av bankkonto og avtale om leie av bankboks, noe som i vanlig språkbruk ikke betegnes som transaksjoner. Det kan således være tale om en transaksjon selv om det ikke foretas en disposisjon over økonomiske midler. Det er ikke et vilkår at den rapporteringspliktige blir bedt om å delta i gjennomføringen av den aktuelle transaksjonen, for at rapporteringsplikten skal inntre.
Begrepet transaksjon står også sentralt i regnskapslovgivningen, se f. eks regnskapsloven § 4-1 nr. 1. Begrepet er i denne sammenheng tradisjonelt blitt tolket som overføring av kontroll og risiko. Forholdet til regnskapslovgivningens definisjon av begrepet transaksjon er ikke videre omtalt i forarbeidene til hvitvaskingsloven. Kredittilsynet legger imidlertid til grunn at begrepet transaksjon etter hvitvaskingsloven kan omfatte mer enn det som anses som transaksjoner etter regnskapslovgivningen.
Finansdepartementet har i brev av 17. januar 2005 til Den norske Revisorforening, uttalt følgende vedrørende begrepet transaksjon:
”Begrepet ”transaksjon” skal imidlertid som nevnt ovenfor tolkes vidt, og kan etter omstendighetene omfatte fremtidige transaksjoner i tillegg til transaksjoner som allerede er foretatt. Ved mistanke om en fremtidig transaksjon med tilknytning til utbytte av straffbar handling, for eksempel mistanke om at klienten har til hensikt å overføre midler unndratt fra beskatning til en annen jurisdiksjon, vil det derfor normalt være plikt til nærmere undersøkelser, og eventuelt rapporteringsplikt.”
4.4 ”Utbytte”
Det følger av hvitvaskingsloven § 7 første ledd at transaksjonen må ha tilknytning til utbytte av en straffbar handling. Begrepet utbytte er ikke definert i loven, men i forarbeidene (Ot. prp. nr. 72 (2002-2003) punkt 4.3.4.2 første avsnitt) er det uttalt at begrepet skal forstås tilsvarende som etter heleri- og hvitvaskingsbestemmelsen i straffeloven § 317.
Straffeloven § 317 første ledd lyder:
”Den som mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling, eller som yter bistand til å sikre slikt utbytte for en annen, straffes for heleri med bøter eller fengsel inntil 3 år. Som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbyttet. Likestilt med utbyttet er gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet.”
I lovforarbeidene til bestemmelsen (Ot. prp. nr. 53 (1992-1993) side 24-25) uttales det:
”Med utbytte menes noe som har vært anskaffet ved en straffbar handling eller som på annen måte står i nær sammenheng med en straffbar handling. Eksempler på utbytte er tyvegods, penger fra et ran, ulovlig importerte våpen eller ulovlig fanget vilt, eller inntekter av narkotikasalg, spionasje eller hallikvirksomhet.”
Det uttales videre:
”Ikke sjelden vil utbytte være penger. Men det kan også være fast eiendom, løsøre, en tjeneste, en fordring eller et immaterielt rettsgode.”
Det uttales også at begrepet utbytte er såpass vidt at det i alle fall vil kunne dekke enkelte tilfeller hvor en straffbar handling har ført til sparte utgifter. Det fremgår imidlertid av lovforarbeidene at utbytte ikke kan forstås synonymt med ”fordel”.
Med utbytte menes derfor et formuesgode som har vært fremskaffet ved en straffbar handling eller som på annen måte står i nær sammenheng med en straffbar handling. Det er uten betydning for rapporteringsplikt om utbyttet er blitt endret eller ombyttet.
4.5 ”Straffbar handling”
Det stilles etter hvitvaskingsloven § 7 første ledd videre krav om at transaksjonen har tilknytning til utbytte av en straffbar handling. Uttrykket straffbar handling omfatter etter ordlyden enhver straffbar handling uten avgrensninger til art, alvorlighetsgrad, hvem som har utført den eller hvem som er fornærmet ved den straffbare handlingen. Den straffbare handling kan være straffbar etter enten den alminnelige straffelov eller etter særlovgivningen. Straffbare brudd på aksje- og regnskapslovgivningen omfattes, og også skatte- og avgiftskriminalitet uavhengig av om det straffbare forholdet er av en slik karakter at det regelmessig vil bli politianmeldt av skattemyndighetene.
Den rapporteringspliktige skal kun forholde seg til en objektiv vurdering av om det foreligger mistanke om en straffbar handling. Den rapporteringspliktige skal ikke vurdere nærmere om skyldkravene for straffbarhet er oppfylt.
Både regnskapsfører og revisor har en spesialkompetanse om regnskaps- og bokføringsreglene, skattereglene og selskapslovgivningen som kundene i alminnelighet ikke vil ha. Det er et vesentlig element i både revisor- og regnskapsførerrollen, at man skal påpeke den regnskapspliktiges feil og mangler, og at det skal gis veiledning til hva kunden skal gjøre i denne sammenheng. Hvor feilene og manglene, som skyldes manglende kompetanse hos kunden, rettes opp av kunden, vil det som regel ikke være tale om mistanke om straffbart forhold, og det skal således ikke rapporteres etter hvitvaskingsloven. Det forutsettes likevel at revisor/regnskapsfører har forsikret seg om at forholdet er korrigert, og at dette er dokumentert som en del av arbeidet med regnskapsføring/revisjon, f.eks. ved korreksjonsbilag og/eller notater i arbeidspapirene.
Det fremgår av revisorloven § 5-1 tredje ledd at revisor gjennom revisjonen skal bidra til å forebygge og avdekke misligheter og feil. Revisjonsstandarden RS 240 gir veiledning til revisors plikter i denne sammenheng. I vedlegg 1 og 3 til standarden redegjøres det for forhold som medfører risiko for feilinformasjon som skyldes uredelig regnskapsrapportering m.v. Kredittilsynet legger til grunn at i de tilfeller hvor det foreligger mislighetsfaktorer som nevnt i vedleggene, må revisor vurdere å foreta nærmere undersøkelser og eventuelt rapportere når kriteriene i hvitvaskingsloven § 7 er tilstede.
4.6 Forhold som rammes av straffeloven § 147a eller § 147b - terrorfinansiering
Henvisning til straffeloven § 147a eller § 147b innebærer at rapporteringspliktige skal undersøke og rapportere transaksjoner hvor det kan være mistanke om at disse har tilknytning til terrorhandlinger, eller til finansiering av terrorvirksomhet.
Det er grunn til å merke seg at det i disse tilfeller ikke er krav om at det skal være et ”utbytte” i forbindelse med disse straffbare handlingene.
4.7 Hvilke undersøkelser kan foretas?
Etter hvitvaskingsloven § 7 første ledd skal den rapporteringspliktige gjøre selvstendige undersøkelser, men bestemmelsen angir ikke hva slags undersøkelser som skal foretas.
I de fleste tilfeller vil det være tilstrekkelig å foreta en nærmere vurdering av det materialet som foreligger i sakens anledning. Har man kjennskap til kunden fra tidligere saker, kan man også undersøke dokumenter og opplysninger som ble innhentet i den forbindelse. Det kan også benyttes åpne kilder, for eksempel offentlig tilgjengelige registre, Internett, aviser, mv. Videre kan man stille spørsmål til kunden hvis dette kan skje uten risiko for at kunden forstår sammenhengen. Man kan også stille spørsmål til tredjemenn hvis dette kan skje uten brudd på taushetsplikten. Oppstår for eksempel mistanken i løpet av en samtale med kunde eller tredjemann, kan det i så fall stilles oppfølgingsspørsmål som har til formål å avklare mistanken, dersom dette kan gjøres uten at sammenhengen går opp for kunde eller tredjemann.
For øvrig vises det til pkt 5.1 og 5.3 om den undersøkelsesplikt som revisor og regnskapsfører har etter hhv. revisorlov og regnskapsførerlov og hvordan denne plikten må forstås i forhold til pliktene etter hvitvaskingsregelverket.
4.8 Krav til oppbevaring av opplysninger fra undersøkelser
4.8.1 Generelt
I henhold til lovens § 8 og forskriftens § 15 skal opplysninger fra undersøkelser oppbevares i 5 år etter at transaksjonen er gjennomført. Slike dokumenter og opplysninger skal slettes innen ett år etter at oppbevaringsplikten opphører. En lengre oppbevaringsplikt kan følge av andre lov- eller forskriftsbestemmelser.
4.8.2 Revisorer
I Finansdepartementets brev av 17. januar 2005 til DnR skriver departementet at oppbevaringsfristene etter revisorloven § 5-5 går foran hvitvaskingsloven mht. dokumentasjon som er utarbeidet med bakgrunn i revisorlovens undersøkelsesplikt. Etter bestemmelsen skal revisor oppbevare nærmere avgrenset dokumentasjon i minst 10 år. Departementet uttaler i brevet:
”Etter departementets oppfatning kan revisor oppbevare opplysninger som omfattes av oppbevaringskravene i revisorloven i 10 år i overensstemmelse med revisorloven, selv om deler av disse opplysningene faller inn under hvitvaskingsreglenes oppbevaringskrav. Revisor kan imidlertid ikke oppbevare dokumentasjon/opplysninger som innhentes og utarbeides som følge av hvitvaskingsreglene, som ikke er nødvendig for å oppfylle oppbevaringskravene i revisorloven i lengre tid enn hva som følger av hvitvaskingsreglene. Dette innebærer at revisor kan oppbevare dokumentasjon/opplysninger som etter revisorloven skal oppbevares i 10 år, selv om det er krav om tidligere sletting etter hvitvaskingsloven.”
4.8.3 Regnskapsførere
Det fremgår av regnskapsførerloven § 2 annet ledd at regnskapsfører skal utføre sine oppdrag i samsvar med god regnskapsføringsskikk i tillegg til i samsvar med lov og forskrift. I regnskapsførerforskriften § 3-2 er det bestemmelse om dokumentasjonskrav og om 10 års oppbevaringsplikt for hva som er utført for hver enkelt oppdragsgiver samt om brev og annen korrespondanse hvor regnskapsfører har påpekt feil og mangler.
I bransjestandarden ”God regnskapsføringsskikk” er det satt krav til oppbevaring i 10 år av oppdragsdokumentasjon. Krav til oppbevaring er også tatt inn i Kredittilsynets tilsynsveiledning til regnskapsførerne (rundskriv 12/2002).
De nevnte bestemmelser i lov og forskrift innebærer at regnskapsførerne kan ha oppbevaringsplikt for dokumentasjon som kan gå lenger enn oppbevaringsplikten i hvitvaskingsloven § 8 og hvitvaskingsforskriften § 15. Regnskapsfører må i så fall forholde seg til den lengste fristen.
Kapittel 5: Særlige undersøkelsesregler for revisorer og regnskapsførere
5.1 Særlige regler for revisorer under utføring av revisjon av årsregnskap
Revisorer er, i motsetning til andre rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven, underlagt et omfattende regelverk hva gjelder undersøkelser og dokumentasjon. Revisorloven pålegger revisor i vesentlig grad å undersøke og dokumentere uregelmessigheter hos den revisjonspliktige, selv om ikke årsregnskapsrevisjonens hovedformål er å avdekke straffbare forhold. Det fremgår bl.a. av revisorloven § 5-1 tredje ledd at ”revisor skal gjennom revisjonen bidra til å forebygge og avdekke misligheter og feil”.
Revisor skal, som ledd i utføring av sine plikter etter revisorloven § 5-1, foreta undersøkelser av den revisjonspliktiges økonomiske forhold. Kravet til slike undersøkelser følger også indirekte av revisorloven § 5-3 som gjelder dokumentasjon av revisors undersøkelser.
Revisor skal dokumentere i sine arbeidspapirer forhold som kan synes å innebære økonomisk kriminalitet, samt hva revisor har foretatt seg i den anledning. Dette gjelder uansett om kriminaliteten utøves av foretaket, er rettet mot foretaket, eller skjer gjennom foretaket. Bestemmelsen er nærmere utdypet i revisjonsstandarden RS 240.
Dokumentasjonskrav gjelder også ved utføring av rådgivning og andre tjenester, jf. revisorloven § 5-3 tredje ledd første punktum og § 1-1 tredje ledd første og annet punktum.
De forhold som medfører plikt til å foreta undersøkelser etter hvitvaskingsreglene kan også være forhold som revisor allerede har undersøkt med bakgrunn i pliktene etter revisorloven og RS 240. Revisor vil da kunne bygge på resultatet av de undersøkelser som allerede er foretatt.
5.2 Kapitalerklæringer
Revisor skal bekrefte kapitalinnskudd både ved stiftelse og aksjekapitalutvidelser. De undersøkelser som revisor må gjøre i disse tilfeller kan avdekke om innskudd gjøres med midler som er fremskaffet ved en straffbar handling.
5.3 Særlige regler for regnskapsførere under utføring av regnskapsføreroppdrag
Det er i regnskapsførerloven ikke særskilte bestemmelser om plikt for regnskapsførere til å foreta undersøkelser og dokumentere disse. Det er imidlertid slik at en autorisert regnskapsfører ivaretar den regnskapspliktiges plikter og må innrette sin virksomhet slik at korrekt regnskapsavleggelse kan skje samt at rapporter som gis til offentlige myndigheter er riktige.
Regnskapsførere plikter i medhold av regnskapsførerloven § 2 annet å ledd å utføre sine oppdrag i samsvar med bransjestandarden ”God regnskapsføringsskikk”. Det fremgår av denne standarden at regnskapsfører sammen med oppdragsgiver skal vurdere oppdragsgivers interne rutiner som påvirker oppdraget og tilpasse disse på en måte som sikrer forsvarlig regnskapsføring. Regnskapsfører skal se til at det ikke foreligger brudd på aktuelle bestemmelser ved utforming av grunnlagsmateriale. Eventuelle brudd skal tas opp med oppdragsgiver, og dette skal gjøres skriftlig hvis bruddene er vesentlige, eller ved gjentagelser. Ved avlegging av periodiske regnskapsrapporter skal regnskapsfører ta opp uklarheter og spørsmål med oppdragsgiver. Brudd på regnskaps-, bokførings, skatte- og avgiftslovgivningen skal uansett tas opp skriftlig.
Regnskapsfører har som beskrevet en plikt til å se til at regnskap og rapporter er i samsvar med lover og regler.
Det fremgår av regnskapsførerforskriften § 3-2 første ledd at regnskapsfører skal dokumentere hva som er utført for hver enkelt oppdragsgiver samt brev og annen korrespondanse hvor regnskapsfører har påpekt feil og mangler. Det er videre i ”God regnskapsføringsskikk” bestemmelser om dokumentasjon av oppdragsutførelse.
Regnskapsfører har således, i henhold til regelverket som regulerer regnskapsføreryrket, en plikt til å foreta undersøkelser og dokumentere disse. Denne plikten vil være mer omfattende enn de undersøkelsesplikter som fremgår av hvitvaskingsregelverket. Regnskapsfører kan derfor ved slike undersøkelser tenkes å komme over mistenkelige transaksjoner som må vurderes i henhold til hvitvaskingsregelverket.
Kapittel 6: Rapporteringsplikten til ØKOKRIM
Hvitvaskingsloven § 7 annet ledd lyder:
”Dersom undersøkelsene ikke har avkreftet mistanken, skal den rapporteringspliktige av eget tiltak oversende opplysninger til ØKOKRIM om den aktuelle transaksjonen og om de forhold som har medført mistanke. Den rapporteringspliktige og ansatte skal på forespørsel gi ØKOKRIM alle nødvendige opplysninger om transaksjonen og mistanken.”
I kapittel 4 er det redegjort for de begreper i lovens § 7 som har betydning for undersøkelsesplikten. Spørsmålet om rapporteringsplikt oppstår når undersøkelsene ikke har avkreftet mistanken, det vil si når mistanken om at transaksjonen har tilknytning til ubytte av en straffbar handling, terrorhandling eller finansiering av terrorhandling fortsatt består.
Finansdepartementet uttaler i brevet av 17. januar 2005 til Den norske Revisorforening:
”Vilkåret om at det må være mistanke om en transaksjon med tilknytning til utbytte av en straffbar handling innebærer at mistanke om at det foreligger en straffbar handling, eller mistanke om at det foreligger utbytte av en straffbar handling, i seg selv ikke er tilstrekkelig til å utløse undersøkelses- og eventuell rapporteringsplikt. Undersøkelses- og rapporteringsplikt etter hvitvaskingsloven utløses av mistanke om transaksjoner som har tilknytning til utbytte av en straffbar handling. Etter departementets oppfatning vil for eksempel en revisor eller en advokat derfor ikke få undersøkelses- eller rapporteringsplikt bare ut fra mistanke om at klienten har begått straffbare handlinger.”
I vurderingen av om rapportering skal skje må det derfor skilles mellom lovbruddene som har gitt utbytte, og de etterfølgende (eventuelt forberedende) handlinger for å sikre utbyttet – hvitvaskingshandlingene. At revisor eller regnskapsfører oppdager en forbrytelse, innebærer ikke i seg selv en rapporteringsplikt til ØKOKRIM. Det må finne sted en tilknyttet handling (etterfølgende eller forberedende) som går ut på å omgjøre utbyttet til tilsynelatende lovlige midler. Det må understrekes at en handling som tilsynelatende fremstår som en slik primærforbrytelse, rent faktisk kan være en del av en hvitvaskingsprosess. Videre må lovens formål tas i betrakting ved vurderingen av om det foreligger rapporteringsplikt. Lovens formål er å forebygge og bekjempe hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger. Det fremgår av lovforarbeidene at reglene ikke er ment til å avdekke eller hindre ulovlige forhold som ikke kan sies å ha en viss tilknytning til hvitvasking av utbytte eller finansiering av terrorisme.
Transaksjonen skal ha den konsekvens at det ulovlige utbyttet fremstår eller kan fremstå som lovlige midler som fritt kan nyttes for at rapporteringsplikt skal inntre.
For eksempel vil det tilfellet at revisor eller regnskapsfører oppdager at det har funnet sted et underslag fra kassen, ikke automatisk medføre rapporteringsplikt. Det må finne sted/være igangsatt en hvitvaskingsprosess som den rapporteringspliktige har kunnskaper eller mistanke om for at rapporteringsplikt inntrer.
Også når det gjelder fremtidige transaksjoner, for eksempel forberedelse til en hvitvaskingshandling ved å opprette selskap i utlandet hvor det straffbare utbyttet kan sendes til, må det foreligge mistanke om at dette er en handling (transaksjon) som har som formål å hvitvaske utbytte fra straffbare handlinger.
Det er ikke mulig å angi konkret hvilke tilfeller som omfattes av rapporteringsplikten. Som følge av ”puslespillstanken”, jf. pkt. 1.2 tredje avsnitt, er det heller ikke mulig å avgrense rapporteringsplikten mot visse typer lovbrudd inndelt etter art, strafferamme eller andre kriterier. Om det foreligger rapporteringsplikt, må derfor vurderes og avgjøres av revisor og regnskapsfører i hvert enkelt tilfelle.
Kredittilsynet vil tilrå at den rapporteringspliktige kontakter ØKOKRIM og ber om veiledning dersom det foreligger tvil om rapporteringsplikt i en konkret sak. Henvendelser skal gjøres til hvitvaskingsteamet i ØKOKRIM.
Kapittel 7: Gjennomføring av mistenkelige transaksjoner, taushetsplikt ved rapportering mv.
7.1 Taushetsplikt om undersøkelser og rapportering
Etter hvitvaskingsforskriftens § 10 annet ledd og hvitvaskingsloven § 7 tredje ledd skal verken kunder eller tredjepersoner gjøres kjent med at det foretas undersøkelser eller at det er blitt sendt rapport til ØKOKRIM.
7.2 Forholdet til andre plikter revisorer og regnskapsførere har etter særlovgivningen
7.2.1 Revisorer
Pliktene til å foreta undersøkelser etter revisorlovgivningen innebærer at revisor må være i kontakt med kunden og utføre revisjonshandlinger som for eksempel å granske interne og eksterne dokumenter, foreta testing og stille spørsmål til ansatte og ledere hos kunden. Enkelte av disse revisjonshandlingene kan være av en type revisor vanligvis utfører kun dersom forholdene hos kunden vekker mistanke hos revisor. Når revisor gjør slike undersøkelser, kan revisor uforvarende komme til å vekke kundens mistanke om at revisor er på sporet av noe.
Bestemmelsene om taushetsplikt i hvitvaskingsregelverket kan synes å være i konflikt med en rekke bestemmelser i revisorloven hvor revisor pålegges en plikt til å informere i første rekke foretakets ledelse, men også i noen tilfeller påtroppende revisor og dessuten allmennheten.
Etter Kredittilsynets oppfatning plikter revisor å forholde seg i samsvar med revisorlovens
bestemmelser om undersøkelser og nummererte brev også om forhold som er rapporteringspliktig til ØKOKRIM. Dette plikter revisor å gjøre selv i tilfeller hvor det er sannsynlighet for at kunden vil forstå eller kunne forstå at revisor har sett forhold som er rapporteringspliktig til ØKOKRIM. Det revisor derimot ikke kan gjøre er å opplyse om dette ved spørsmål fra kunden eller på annen måte. Revisor må forholde seg taus om dette forhold.
7.2.2 Regnskapsførere
For regnskapsførere finnes ikke tilsvarende utfyllende lov- eller forskriftsbestemmelser om hvilken handlemåte som skal følges ved avdekking av feil og mangler hos den regnskapspliktige. Etter regnskapsførerforskriften § 3-1 tredje ledd, skal regnskapsfører si fra seg oppdraget dersom ”oppdragsgiver vesentlig misligholder sine plikter etter oppdragsavtalen, slik at regnskapsfører ikke makter å produsere eller gi grunnlag for avtalt lovbestemt rapportering,…”. Etter bransjestandarden ”God regnskapsføringsskikk”, plikter regnskapsfører å ta opp forholdet til brudd på aktuelle bestemmelser ved utformingen av grunnlagsmateriale med kunden. Ved vesentlige brudd eller gjentagelser, skal slik melding gis skriftlig. Ved avlegging av periodiske regnskapsrapporter skal regnskapsfører ta opp uklarheter og spørsmål med oppdragsgiver. Brudd på regnskaps-, bokførings, skatte- og avgiftslovgivningen skal uansett tas opp skriftlig.
På samme måte som for revisorer må regnskapsførere forholde seg i samsvar med de bestemmelser som er regulerende for yrket, og dette selv om kunden kan få mistanke om at det er sendt en rapport til ØKOKRIM. Regnskapsfører kan imidlertid ikke på spørsmål eller på annen måte opplyse eller bekrefte at slik rapportering har funnet sted.
7.3 Plikt til å gi opplysninger til ny revisor/regnskapsfører
Revisorloven har bestemmelser om taushetsplikt i revisorloven § 6-1. Regnskapsførerloven har bestemmelser om taushetsplikt i § 10.
I henhold til hvitvaskingsloven § 11 annet ledd kan rapporteringspliktige som nevnt i § 4 første ledd nr. 1 uten hinder av taushetsplikt utveksle nødvendige kundeopplysninger seg imellom når det anses nødvendig som ledd i undersøkelser av mistanke om at en transaksjon har tilknytning til utbytte av en straffbar handling eller straffeloven § 147 a eller 147 b. § 4 første ledd nr. 1 omfatter finansinstitusjoner, men ikke revisorer og regnskapsførere som er nevnt i § 4 annet ledd. Unntaket i § 11 annet ledd gjelder derfor ikke for revisorer og regnskapsførere. Departementet uttaler i kommentaren til bestemmelsen i Ot. prp. nr. 72 (2002-2003) at en bør avvente utviklingen i forhold til å utvide et slikt unntak til å gjelde for andre rapporteringspliktige.
Ved revisorskifte skal ny revisor etter revisorloven § 7-2 første ledd, be om en uttalelse fra tidligere revisor om det foreligger forhold som tilsier at ny revisor ikke bør påta seg oppdraget. Den tidligere revisoren skal uten ugrunnet opphold opplyse skriftlig om begrunnelsen for sin fratreden. I praksis vil tidligere revisor vise til nummererte brev, hvor forhold som kan gi grunnlag for slik fratreden skal være tatt opp med den revisjonspliktige, jf. revisorloven § 5-4, jf. § 5-2 fjerde ledd. At det foreligger en lovpålagt plikt for ny og tidligere revisor til å kommunisere ved revisorskifte, gjør at det ikke kan være noe til hinder for at tidligere revisor opplyser om mistanke om hvitvasking, undersøkelser og om eventuell rapportering til ØKOKRIM dersom disse forholdene har hatt betydning for revisors fratreden.
Etter regnskapsførerloven § 10 tredje ledd vil en regnskapsfører, uten hinder av taushetsplikt, kunne gi opplysninger og dokumentasjon til ny regnskapsfører når denne regnskapsføreren ber om dette, og dette har betydning for regnskapsføreroppdraget. I henhold til regnskapsførerforskriften § 3-1 annet ledd plikter regnskapsfører å gi opplysninger til ny regnskapsfører om forhold som tilsier at ny regnskapsfører ikke bør påta seg oppdraget dersom ny regnskapsfører spør om dette. Kredittilsynet legger til grunn at også regnskapsfører, uten hinder av taushetsplikt, kan gi opplysninger til ny regnskapsfører om mistanke om hvitvasking, undersøkelser og eventuell rapportering til ØKOKRIM dersom disse forholdene har hatt betydning for regnskapsførers fratreden.
Ny revisor eller ny regnskapsfører, som mottar opplysning fra tidligere revisor/regnskapsfører om undersøkelser og foretatte rapporteringer til ØKOKRIM, vil ha taushetsplikt om slike opplysninger i medhold av hvitvaskingsloven § 7 tredje ledd og hvitvaskingsforskriften § 10 annet ledd. Dette gjelder uansett om ny revisor/regnskapsfører påtar seg oppdraget eller ikke.
Kapittel 8: Krav om forsvarlige interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner
Det skal etableres forsvarlige interne kontroll- og kommunikasjonsrutiner som sikrer oppfyllelse av pliktene som påligger de rapporteringspliktige. Disse kontroll- og kommunikasjonsrutinene skal være skriftlige og fastsatt på øverste nivå hos den rapporteringspliktige. Det skal utpekes en person i ledelsen som skal ha et særskilt ansvar for å følge opp rutinene. Det skal gjennomføres opplæringsprogrammer og oppfølging for ansatte og andre personer som utfører oppgaver til oppfyllelse av plikter etter loven, jf. loven § 13. Opplæringen skal vedlikeholdes, og opplæringsprogrammene skal bl.a. lære de ansatte, og andre personer som utfører oppgaver til oppfylling av forskriften, å lære å kjenne igjen transaksjoner som kan ha tilknytning til utbytte fra straffbare handlinger, jf. forskriften § 16.
Når det fremgår at kontroll- og kommunikasjonsrutinene skal være fastsatt på øverste nivå, innebærer dette at disse må fastsettes av styret, eventuelt selskapsmøtet.
Disse pliktene er nærmere omhandlet under punkt 2.16 i rundskriv 9/2004.
Kapittel 9: Unntak for rettshjelperes rapporteringsplikt
Etter hvitvaskingsloven § 12 første ledd, gjelder det særlige begrensninger i rapporteringsplikten for advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelp med tillatelse etter domstolsloven § 218.
Revisorer og andre rapporteringspliktige rådgivere omfattes også av dette unntaket når de bistår ”en advokat eller andre som ervervsmessig eller stadig yter rettshjelpvirksomhet”, jf. hvitvaskingsloven § 12 annet ledd.
Etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 2, gjelder det en begrenset adgang for revisorer til å ”bistå med utferdigelse av selvangivelser, næringsoppgaver, skatteklager eller andre henvendelser til skattemyndighetene”. Revisorer har således ingen generell adgang til å utøve rettshjelp.
Regnskapsførere har ingen eksplisitt adgang til å utøve slik begrenset selvstendig rettshjelpsvirksomhet. I forarbeidene til regnskapsførerloven er det likevel lagt til grunn at regnskapsførere må kunne yte bistand som står i naturlig sammenheng med hovedvirksomheten som autorisert regnskapsfører, herunder utfylling av selvangivelser, næringsoppgaver og klager til skatte- og avgiftsmyndighetene, jf. domstolloven § 218 femte ledd.
Revisorer vil ved arbeid som nevnt i domstolloven § 218 annet ledd nr. 2 etter dette være unntatt fra å rapportere mistanke om transaksjoner som har tilknytning til utbytte av straffbare handlinger mv. så lenge de har fått kjennskap til dette gjennom sitt arbeid med å fastslå kundens rettsstilling. Tilsvarende gjelder autoriserte regnskapsføreres arbeid med hjemmel i domstolloven § 218 femte ledd. Om hva som regnes til ”arbeidet med å fastslå kundens rettsstilling” uttales det i forarbeidene til bestemmelsen (Ot.prp. nr. 72 (2002-2003) punkt 6.3.4):
”Det sentrale innholdet i begrepet vil etter dette for det første omfatte advokaters arbeid med å fortolke gjeldende rett. For det andre vil begrepet omfatte advokatens vurdering av hvilke rettsregler som får anvendelse på de faktiske forhold i en gitt sak (subsumsjonen). Dette er de to elementer som må vurderes for å fastslå klienters rettsstilling. Advokaters arbeid i andre sammenhenger vil etter departementets vurdering ikke omfattes av unntaket, uavhengig av om det omfattes av ”rettshjelpvirksomhet” i domstolloven § 218 eller ikke. I en rekke tilfeller vil advokater yte tjenester som dels faller innenfor og dels utenfor unntaket. Advokater vil da ha rapporteringsplikt om mistenkelige transaksjoner de blir kjent med i tilknytning til ytelse av tjenester som faller utenfor unntaket, uavhengig av om slike tjenester utgjør den vesentligste oppdragsmengde i forhold til den aktuelle klient eller ikke.”
For revisorer og regnskapsførere vil det avgjørende være om det er i forbindelse med revisjonen, eventuelt regnskapsføringen, eller om det er i forbindelse med å fastslå kundens rettsstilling, eller direkte i tilknytning til rettstvisten, at vedkommende har fått kunnskap til forholdet.
Kapittel 10: Hvordan rapportere til ØKOKRIM?
Det er etablert en mulighet til å rapportere elektronisk via Internett-portalen Altinn. ØKOKRIM oppfordrer rapporteringspliktige til å benytte Altinn.
Det vises for øvrig til den veiledning som er gitt i vedlegg til rundskriv 9/2004 om alternativ rapportering, herunder ved bruk av post og faks.
Kapittel 11: Mulig straffansvar m.m.
Rapporteringspliktige som forsettlig, det vil si mot bedre vitende, overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelsene i hvitvaskingsloven eller hvitvaskingsforskriften, kan straffes med bøter. Ved særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil 1 år anvendes. Det vises her til hvitvaskingsloven § 16.
Den rapporteringspliktige må være i god tro ved rapportering til ØKOKRIM, jf. hvitvaskingsloven § 11. Rapportering, som ikke er utført i god tro, kan medføre straff og/eller erstatningsansvar.
Det gjøres videre oppmerksom på at regnskapsfører og revisor også kan straffes etter straffeloven § 317 (heleribestemmelsen) dersom de i sin virksomhet kan sies å ha ytt bistand som nevnt i bestemmelsen.
Kapittel 12: Revisors plikter ved revisjon av kunder som selv er underlagt hvitvaskingsregelverket
Som ledd i planleggingen av revisjonen og kartlegging av ledelsens kjennskap til og forståelse for lover og forskrifter som er sentrale for foretakets virksomhet, vil revisor normalt måtte forespørre ledelsen om de er kjent med hvitvaskingsregelverket. Det vil i denne sammenheng også være naturlig å forespørre om foretaket har utarbeidet retningslinjer og iverksatt de rutiner som regelverket krever.
Avdekkes det vesentlige mangler ved etterlevelsen av hvitvaskingsreglene i virksomheter som er underlagt tilsyn fra Kredittilsynet, kan dette få konsekvenser for konsesjonen. I slike tilfeller må revisor derfor vurdere om det skal foretas rapportering til Kredittilsynet i medhold av kredittilsynsloven § 3a.
Anne Merethe Bellamy
Kjersti Elvestad
Kontaktpersoner:
Tore Johan Berg, tlf. 22 93 98 48
Kjersti Elvestad, tlf. 22 93 99 18
Espen Jacobsen, tlf. 22 93 98 25
