Til inkassoforetakene
Kredittilsynet har ved stedlige tilsyn samt henvendelser registrert at det er ulik oppfatning av reglene for å tilbakeføre gebyrmessig erstatning. Med tilbakeføring av gebyrmessig erstatning, også kalt "pay-back", menes at inkassator tilbakefører til fordringshaver en del av det inkassogebyret som avkreves skyldneren. For å få enhetlig praksis i bransjen og sikre like konkurransevilkår, redegjøres det med dette for hvordan Kredittilsynet forutsetter at inkassoforetakene innretter seg.
Reglene om skyldnerens erstatningsplikt
Inkassoloven § 17 fastslår skyldnerens ansvar for kostnader ved utenrettslig inndriving. Skyldneren plikter å erstatte "nødvendige kostnader" fordringshaveren har hatt. Dette gjelder både kostnader ved å ha engasjert en inkassator og kostnader ved å drive inn kravet selv. At det er nødvendige kostnader kreditor kan velte over på debitor, medfører at utgangspunktet er at "pay-back" ikke skal forekomme. Dette følger av at gebyret skyldneren er avkrevd vil være høyere enn det fordringshaveren reelt har betalt for å engasjere inkassator, dersom en del av gebyret blir overført fra inkassator til fordringshaver. Med andre ord vil "pay-back" medføre at skyldneren avkreves et høyere beløp enn det fordringshaveren betaler for inkassatorens tjenester. Skyldneren blir altså avkrevd mer enn fordringshaverens "nødvendige kostnader" i forbindelse med inndrivingen av kravet.
"Pay-back" kan likevel godtas i enkelte tilfeller fordi inkassoforskriften kapittel 1 og 2 regulerer skyldnerens erstatningsplikt gjennom maksimalsatser ved henholdsvis egen- og fremmedinkasso. Når det gjelder gebyrer for egeninkasso kan maksimalsatsene kreves "uten hensyn til de faktiske kostnadene", jfr. forskriften § 1-1.
Det kan derfor forekomme at en inkassator påtar seg å sende ut purring/inkassovarsel/betalings- oppfordring gratis for fordringshaveren for eventuelt å overta saken dersom skyldneren ikke betaler som følge av kravbrevene. Fordi det kan kreves gebyr etter forskriftens kapittel 1 uavhengig av de reelle kostnadene fordringshaveren har hatt ved utsendelsen av kravbrevene, kan inkassatoren kreve gebyrer etter forskriftens kapittel 1 for de kravbrev han på denne måten sender ut for fordringshaveren. Inkassatoren kan deretter lovlig tilbakeføre disse gebyrene til fordringshaveren.
Dersom fordringshaveren sender ut kravbrev (purring/inkassovarsel/betalingsoppfordring) og krever gebyrer etter kapittel 1 uten at debitor betaler, kan det når saken overføres til en profesjonell inkassator overlates til inkassator å kreve inn gebyrene for kravbrevene fordringshaveren har sendt. Når saken overføres til en profesjonell inkassator vil gebyrene beregnes etter inkassoforskriftens kapittel 2, som fastsetter maksimalsatsene for skyldnerens erstatningsplikt for utgifter fordringshaveren har ved å engasjere inkassator, samt andre kostnader i forbindelse med den utenrettslige inndrivingen av kravet. Gebyrene for fordringshavers utsendelse av kravbrev vil da være inkludert i det gebyret inkassator krever av skyldneren. Den delen av inkassogebyret som kreves inn av inkassator til dekning av fordringshavers utsendelse av kravbrev, kan derfor tilbakeføres til fordringshaveren uten at skyldneren dermed har blitt avkrevd erstatning for mer enn "nødvendige kostnader" til inndrivingen.
Forutsetninger for lovlig tilbakeføring
Det som tilbakeføres tilsvarer gebyr beregnet etter forskriftens kapittel 1 som er avkrevd skyldneren …
…i purring/ inkassovarsel/ betalingsoppfordring som faktisk er sendt, enten av fordringshaver eller av inkassator på vegne av fordringshaver.
Det er videre et vilkår for tilbakeføring av gebyr at vilkårene for å kreve gebyr for utsendelsen av de aktuelle kravbrevene er tilstede, det vil si at kravet til innhold av inkassovarsel og betalingsoppfordring må være oppfylt.
Det maksimale beløp som kan tilbakeføres er etter dette gebyr beregnet etter forskriftens kapittel 1 for utsendelse av purring, utsendelse av inkassovarsel og utsendelse av betalingsoppfordring, forutsatt at alle disse kravbrevene er sendt og gebyr for utsendelse av dem er krevd.
Tilbakeføring uten at disse vilkårene er oppfylt vil innebære at det som tilbakeføres ikke korresponderer med et gebyr som lovlig tilkommer fordringshaver for utsendelse av kravbrev. Dette vil i sin tur medføre at skyldneren er blitt avkrevd en erstatning som overstiger "nødvendige kostnader" til inndrivingen (mer enn det har kostet fordringshaveren å benytte inkassator), og ordningen vil derfor stride mot inkassoloven § 17 første ledd.
Forskuttering
Kredittilsynet har fått forespørsel om man kan forskuttere tilbakeføringen, med andre ord at de gebyrer som er avkrevd eller skal avkreves for purring/inkassovarsel/betalingsoppfordring etter forskriftens kapittel 1, utbetales til oppdragsgiver allerede når oppdraget mottas, og uten at det på dette tidspunktet er mottatt innbetalinger fra skyldneren. Dette vil innebære at inkassator får en sterk egeninteresse i inndrivingen av kravet opp til det beløpet han har forskuttert.
Kredittilsynet har vurdert om dette betyr at ordningen må sies å være i strid med god inkassokikk. Kredittilsynet har imidlertid kommet til at en ordning med forskuttering, i likhet med "no cure-no pay" og avtaler om garantert løsningsgrad, i utgangspunktet må aksepteres. Kredittilsynet vil heller fokusere på om egeninteressen får til følge at inkassator fraviker lovens krav til saksbehandling.
Kredittilsynet har videre vurdert hvorvidt det å forskuttere tilbakeføring av gebyrer til fordringshaver faller inn under finansieringsvirksomhetsloven. Ved å forskuttere tilbake-føringen av gebyrer diskonterer inkassator kreditors fordring mot debitor for den delen som knytter seg til gebyrene.
Etter Kredittilsynets oppfatning taler reelle hensyn for at forskuttering av gebyrer ikke omfattes av finansieringsvirksomhetsloven. Videre er det i finansieringsvirksomhetsloven § 1-2 nr 3 unntak for selgerkreditt. Det er etter Kredittilsynets mening naturlig å la dette unntaket få analogisk anvendelse på forskuttering av gebyrer slik at ovennevnte praksis med forskuttering av gebyrer til fordringshaver ikke faller inn under finansieringsvirksomhetsloven.
Avsluttende kommentarer
I avtalene med oppdragsgivere som skal ha tilbakeført gebyrmessig erstatning, bør det være presisert at tilbakeføringen forutsetter at det faktisk er sendt ut kravbrev hvor skyldneren er avkrevd gebyrer etter forskriftens kapittel 1 og at disse kravbrevene tilfredsstiller lovens krav når det gjelder innhold.
Kredittilsynet legger til grunn at foretak som har avtaler om gebyrmessig erstatning kontrollerer hvorvidt ordningen medfører at inkassoloven § 17 første ledd brytes, eller på annen måte strider mot god inkassoskikk. Det må videre være klarlagt hvilken bevillingshaver som er ansvarlig for inngåtte avtaler. Dersom det blir avdekket "pay-back" avtaler som innebærer at skyldnere er avkrevd mer enn "nødvendige kostnader", vil dette etter Kredittilsynets oppfatning være brudd på god inkassoskikk, og føre til bortfall av skyldnernes erstatningsplikt i de aktuelle sakene, jfr. inkassoloven § 17 fjerde ledd.
Etter fullmakt
Eirik Bunæs
Wilhelm Mohn Grøstad
