Til Inkassoforetakene v/bevillingshavarne
Spørsmålet om det er anledning til
a) å la inkassotjenesten være kostnadsfri i uløste saker ("no cure no pay")
og
b) i løste saker å godtgjøre fordringshaver med en bonus utgjørende 1/10 rettsgebyr i tillegg til fordringshaverens purregebyr på 1/10 rettsgebyr -jfr.inkassoforskriften kap 1- sammen med hovedstolen og rentene ("pay back")
samt om det for krav som ennå ikke er fremmet for forliksrådet er anledning til i forbindelse med forhøyelse av rettsgebyret
c) å oppjustere skyldnerens erstatningsbeløp trass i at skyldner forut for det tidspunktet da rettsgebyret ble forhøyet allerede var avkrevet et erstatningsbeløp relatert til det tidligere rettsgebyret.
har vært til vurdering i Justisdepartementet, som i den anledning har uttalt følgende:
" Ved siden av gebyrmessig erstatning etter inkassoforskriften kap 1 kan en fordringshaver kreve erstatning for kostnader ved å engasjere en inkassator så lenge den samlede erstatning ikke overstiger den aktuelle maksimalsats etter inkassoforskriften kap 2. Det er derfor ikke i strid med inkassoloven og inkassoforskriften at inkassatoren og fordringshaveren "deler" maksimalsatsen slik at fordringshaveren beholder sitt krav på gebyrmessig erstatning også etter at inndrivingen er overlatt til en inkassator."
Departementet uttaler videre:
Ad.pkt.a)
"Inkassoloven forbyr ikke "no cure no pay". Departementet viser i den anledning likevel til side 113 i Ot prp nr 2 (1987- 88): "I NOU 1983:8 s 56 kommer Inkassolovutvalget noe inn på såkalte "no cure no pay" ordninger, d v s at inkassator fra- faller sitt salærkrav mot fordringshaveren hvis oppdraget ikke lykkes. Utvalget finner ikke grunn til å forby slike ordninger, men uttaler at det ikke skal mye til av "no cure no pay" innslag i en inkassators generelle salærpraksis før dette må sies å stride mot "god inkassoskikk". Departementet er i og for seg enig i at "no cure no pay" ordninger kan gi seg uheldige utslag, bl a fordi det blir så viktig for inkassatoren at inndrivingen lykkes. Departementet finner imidlertid at en normalt heller bør vurdere mulige utslag av slik ordninger enn selve ordningen, i forhold til generalklausulen om plikt til "god inkassoskikk". Departementet vil derfor ikke generelt si at slike ordninger strider mot god inkassoskikk...."
Ad.pkt.b)
"Såkalt "pay back" er i strid med inkassoloven. Etter inkassoloven § 17 første ledd kan fordringshaveren kreve erstattet sine nødvendige kostnader ved utenrettslig inndriving. Dersom deler av den erstatningen som skyldneren blir avkrevd for fordringshaverens kostnader ved å engasjere en inkassator, tilfaller fordringshaveren, er fordringshaverens kostnader tilsvarende lavere. Skyldneren kan ikke avkreves erstatning for kostnader som fordringshaveren ikke har." (uthevet her)
Ad.pkt.c)
"Etter inkassoforskriften § 2-2 tredje ledd, er det rettsgebyrets størrelse på det tidspunkt hovedkravet dekkes, som er avgjørende ved beregningen av maksimalsatsene. En må imidlertid sondre mellom to forskjellige spørsmål:
- økningens virkning for maksimalsatsen som sådan, og
- betydningen av at skyldneren allerede er avkrevd en erstatning beregnet ut fra det tidligere rettsgebyret.
Svaret på det første spørsmålet er at maksimalsatsene øker i det en økning i rettsgebyret trer i kraft. En inkassator kan f eks ikke straffes etter inkassoloven § 26 første ledd bokstav a for overtredelse av inkassoforskriften kap 2 dersom inkassatoren umiddelbart etter økningen avkrever skyldneren en forhøyet erstatning beregnet ut fra det nye rettsgebyret, selv om skyldneren ikke plikter å betale forhøyelsen.(uthevet her)
Om det andre spørsmålet er det i foredraget til inkassoforskriften uttalt (se s.84 i departementets rundskriv G 106/89):
"Fordringshaverens mulighet til å dra nytte av en økning av rettsgebyret vil imidlertid være avskåret når skyldneren har fått beskjed om størrelsen av sitt ansvar med mindre fordringshaveren har hatt nye kostnader som det også kan kreves erstatning for."
Mottar skyldneren en betalingsoppfordring eller et annet betalingsvarsel som er sendt før økningen av rettsgebyret trer i kraft, kan skyldneren i utgangspunktet holde seg til det angitte kostnadsbeløpet selv om vedkommende først betaler etter at økningen har trådt i kraft. Det gjelder både når skyldneren betaler innen den angitte betalingsfristen, og når skyldneren betaler etter fristens utløp. Dersom inkassatoren, etter utløpet av betalingsfristen og etter økningen av rettsgebyret er trådt i kraft, må gjøre nye henvendelser til skyldneren e l, kan skyldneren avkreves erstatning for dette. I praksis vil det si at inkassosalæret økes i samsvar med den nye maksimalsatsen.
For den gebyrmessige erstatning etter inkassoforskriften kap 1 er det rettsgebyrets størrelse på det tidspunkt varselet sendes, som er avgjørende(uthevet her),jf inkassoforskriften § 1-2 fjerde ledd annet punktum."
Kredittilsynet forutsetter at inkassoforetakene innretter seg etter de ovenfor siterte uttalelser fra departementet.
Etter fullmakt
Magnar Skofteby
Haakon Palmstrøm
