Vurdering av avtaler om pay-back i kombinasjon med avtaler om garantert løsningsgrad i forhold til inkassoloven § 17

Det vises til Deres brev av 24.11.2009 hvor det anmodes om Kredittilsynets vurdering av et konkret forslag til avtale mellom kreditor og inkassator som omfatter ”pay-back” innenfor de rammer som skisseres i Kredittilsynets rundskriv 26/2001, ”no cure - no pay”, og i tillegg garantert løsningsgrad i form av ulike vilkår for beregning av dette.

Som kjent regulerer ikke inkassolovgivningen fordringshavers og inkassators økonomiske mellomværende. Utgangspunktet er avtalefrihet, men dette må suppleres med inkassoloven § 17. Bestemmelsen regulerer hvilken erstatning inkassator, på vegne av fordringshaver, kan avkreve skyldner som ledd i inndrivelsen av krav. Skyldneren plikter kun å erstatte ”nødvendige kostnader”.

I medhold av inkassoloven § 20 er det i inkassoforskriften kapittel 2 fastsatt maksimale beløpssatser for skyldnerens erstatningsplikt for fordringshaverens nødvendige utenrettslige inndrivingskostnader.

At det er ”nødvendige” utenrettslige inndrivingskostnader skyldner plikter å erstatte, innebærer at det som utgangspunkt ikke er tillatt for inkassator å overføre, helt eller delvis, innbetalt salær (utenrettslige inndrivingskostnader) fra skyldner til fordringshaver. Dette vil innebære at skyldner er avkrevd utenrettslige inndrivingskostnader utover hva kreditor reelt har betalt inkassator (”nødvendige” utenrettslige inndrivingskostnader), noe som altså ikke er tillatt etter inkassoloven § 17.

Som det fremgår av Kredittilsynets rundskriv 26/2001 kan imidlertid inkassator lovlig tilbakeføre gebyr til fordringshaver, i den utstrekning dette knytter seg til gebyr fordringshaver kan avkreve skyldner i medhold av inkasso­forskriften kapittel 1. Dette gjelder uavhengig av de reelle kostnadene. Det er retningslinjer og forutsetninger for inkassators tilbakeføring av gebyrmessig erstatning til fordringshaver (lovlig ”pay-back”) det nevnte rundskrivet omtaler. Eventuell tilbakeføring av utenrettslige inndrivingskostnader fra inkassator til kreditor utover hva som er skissert å være lovlig ”pay-back”, vil være i konflikt med inkassoloven § 17.

Avtale om lovlig ”pay-back” i kombinasjon med eksempelvis garantert løsningsgrad, vil være i strid med inkassolovgivningen i den grad inkassator må utbetale et garantibeløp fordi det samlet sett da utbetales et større beløp til oppdragsgiver pr. sak enn det som er skissert i rundskriv 26/2001. I avtaler mellom inkassator og kreditor hvor det ikke eksplisitt fremgår at en del av avtalen omfatter lovlig ”pay-back”, vil en avgjørende indikasjon på om man er innenfor disse retningslinjene være om inkassator samlet og reelt sett utbetaler mer pr. sak til kreditor enn hva en eksplisitt avtale om lovlig ”pay-back” ville innebære. Særskilte avtaler mellom inkassator og kreditor om garantert løsningsgrad vil kunne være i strid med lovlig ”pay-back” i den grad faktisk løsningsgrad avviker fra garantert løsningsgrad med den konsekvens at inkassator i realiteten utbetaler større beløp til kreditor pr. sak i forhold til ”nødvendige” utenrettslige inndrivingskostnader enn hva som følger av rundskriv 26/2001. Avtaler mellom inkassator og kreditor hvor inkassator utbetaler midler til kreditor, uten at dette nødvendigvis knytter seg til krav mottatt for inndrivelse, omfattes av vurderingen av om inkassator samlet og reelt sett overholder fastsatte retningslinjer for inkassators tilbakeføring av gebyrmessig erstatning til fordringshaver (lovlig ”pay-back”).

For Kredittilsynet