Inkassoforskriften § 2-5 - kostnader ved oppsøk

Det vises til tidligere korrespondanse i sakens anledning, sist ved Deres redegjørelse av 29. april 2009. Kredittilsynet finner grunn til å komme med uttalelse i sakens anledning.

Lindorff AS´ belastning av oppsøkskostnader

Lindorff AS har i sin redegjørelse av 29. april 2009 informert Kredittilsynet om at praksisen generelt er at skyldnere ikke belastes for oppsøk dersom ikke oppsøkskostnadene blir tilkjent i forbindelse med rettslig pågang. Hovedregelen er altså at det er kreditor som belastes for kostnadene ved oppsøk.

Det er imidlertid en annen praksis ved Lindorff AS´ avdeling i Bergen. Ved dette avdelings­kontoret har praksisen vært at skyldneren belastes for oppsøkskostnadene i de tilfeller hvor skyldneren betaler seg à jour før det pantesikrede kravet går til rettslig inndrivelse.

Dette var tilfelle i saksnummer 16202636, hvor det pantesikrede kravet var en båt. Forut for at begjæring om tvangssalg ble sendt nams­myndighetene, ble oppsøk foretatt i forsøk på å komme til en utenrettslig ordning med skyldner. Dersom saken hadde gått til rettslig inndrivelse, ville skyldner ikke bli belastet for omkostningene. Dette medfører i følge Lindorff at skyldner således blir spart for omkostningene dersom han betaler seg à jour før båten blir begjært tvangssolgt. Lindorff AS anfører at slike utenrettslige omkostninger kan kreves dekkes med hjemmel i inkassoforskriften § 2-5.

I saksnummer 16202636 er skyldneren gitt melding om oppsøkskostnadene i en e-post av 19. januar 2009. Kostnadene er benevnt som ”ekstraarbeid”. Utover dette er det ikke gitt noen begrunnelse til skyldneren. Lindorff AS informerer imidlertid om at kostnaden normalt vil bli presentert av oppsøker dersom det oppnås kontakt med skyldneren.

Lindorff AS anfører til sist at manglende/mangelfull begrunnelse bare er et av flere momenter i vurderingen av hvorvidt man kan kreve dekning for ekstra omkostninger etter inkassoforskriftens § 2-5. Lindorff AS anfører at dette standpunktet har støtte i Borgarting lagmannsrett kjennelse – LB-2003-643, hvor det uttales i femte siste avsnitt:[…] ”må uansett tas i betraktning ved den rimelighetsvurdering som skal foretas etter § 2-5.”

Regelverk

Lovhjemmelen for å kreve omkostninger dekket utover maksimalsatsene i inkassoforskriften §§ 2-2 til 2-4 er § 2-5. Bestemmelsen lyder:

§ 2-5. Erstatning for faktiske kostnader

Har fordringshaveren hatt utenrettslige inndrivingskostnader som overstiger det fordringshaveren kan kreve etter § 2-2 til § 2-4, kan fordringshaveren i særlige tilfeller i rimelig utstrekning kreve dekket sine faktiske kostnader uavhengig av begrensningene i § 2-2 til § 2-4 så langt inkassoloven § 17 og § 18 gir rett til det.

Ved vurderingen av om faktiske kostnader skal kunne kreves erstattet etter første ledd, skal det legges vekt på hvor påkrevde og høye kostnadene var, om skyldneren kan klandres for at kostnadene påløp og ble så høye, og om skyldneren ved den fremgangsmåten fordringshaveren har valgt, er blitt spart for andre kostnader.

Erstatningskrav utover § 2-2 til § 2-3 etter paragrafen her må begrunnes skriftlig overfor skyldneren.

Justisdepartementet har i rundskriv G-106/89 på side 87- 88 uttalt følgende om bestemmelsen:

”§ 2-5 kan bare anvendes i ”særlige tilfeller”, d v s i tilfeller som på viktige punkter klart atskiller seg fra det store flertall av inkassosaker.

Etter inkassoloven § 17 første ledd er skyldneren bare ansvarlig for nødvendige inndrivingskostander. Ved avgjørelsen etter forskriften § 2-5 skal det innenfor denne ramme legges vekt på hvor påkrevde kostnadene har vært. Det skal også legges vekt på kostnadenes størrelse. Jo lenger utover maksimalsatsene det er tale om å gå, jo strengere krav må det stilles til de momenter som taler for anvendelse av § 2-5.

Videre skal det legges vekt på om skyldneren kan klandres for de kostnader fordringshaveren er pådratt.

Ved vurderingen etter § 2-5 må det legges betydelig vekt på om den fremgangsmåte fordringshaveren har valgt, har spart skyldneren for andre kostnader, i første rekke for kostnader ved rettslig inndriving, som ikke reguleres av forskriften.

Dersom det er noenlunde samsvar mellom de kostnader skyldneren spares for og fordringshaverens ekstra kostnader, vil fordringshaveren ofte kunne påberope § 2-5. Ved frivillig utlevering ved salgspant vil f eks § 2-5 ofte gi fordringshaveren rett til å kreve sine faktiske kostnader dekket innenfor rammen av de rettslige inndrivingskostnadene skyldneren spares for”.

Justisdepartementet har også uttalt seg eksplisitt når det gjelder forståelsen av inkassoforskriften § 2-5 relatert til inkassators kostnader ved oppsøkende virksomhet hos skyldner:

”§2-5 hjemler ikke forhøyet erstatning ved rutinemessige ”oppsøkende virksomhet”. En kan heller ikke generelt gå ut fra at oppsøkende virksomhet sparer skyldneren for kostnader ved rettslig inndriving. For det første vet en ikke hvordan skyldneren hadde forholdt seg dersom vedkommende ikke hadde fått besøk. For det annet vil det bero på de konkrete omstendigheter hvilke andre alternativer fordringshaveren ville eller burde ha valgt.”

Til sist har Justisdepartementet angitt hvilke krav som stilles til begrunnelsens innhold etter inkassoforskriftens § 2-5:

”Etter inkassoforskriften § 2-5 tredje ledd må krav etter § 2-5 begrunnes. Begrunnelsen må bl a vise at fordringshaverens samlede utenrettslige inndrivingskostnader overstiger den aktuelle maksimalsatsen. Når fordringshaveren har engasjert en inkassator, vil det normalt være enkelt å begrunne hvorfor kostnadene overstiger maksimalsatsen. De fleste inkassatorer krever et ”grunnsalær” og dessuten et ”tilleggssalær” og utgiftsrefusjon for spesielle skritt. For fordringshaveren er det summen av grunnsalær og de aktuelle tilleggssalær og utgiftsrefusjoner for utenrettslige skritt som til sammen utgjør de utenrettslige inndrivingskostnader ved å ha engasjert en inkassator, jf uttrykksmåten i inkassoloven § 17 første ledd. Inkassatorens egne kostnader ved de forskjellige inndrivingstiltak er i utgangspunktet uten betydning.”

Kredittilsynets vurdering

Som hovedregel må inkassator nøye seg med å avkreve skyldner salær i samsvar med maksimal­satsene i inkassoforskriften §§ 2-2 og § 2-3, noe som også må gjelde i saker hvor inkassator foretar oppsøk, eventuelt for å innhente salgspantbeheftede gjenstander. Det følger av inkasso­forskriften § 2-5 at man bare kan kreve dekket omkostninger utover satsene i forskriftens §§ 2-2 til 2-4 i ”særlige tilfeller”. Etter Kredittilsynets oppfatning dreier det seg her om en snever unntaksregel.

En ren språklig forståelse av bestemmelsen tilsier etter Kredittilsynets oppfatning at ”særlige tilfeller” vil være saker som klart atskiller seg fra det store flertallet av inkassosaker. Dette vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Fordi kun ”særlige tilfeller” vil være omfattet, vil rutine­messig bruk av oppsøkskonsulent ikke være omfattet av § 2-5. Kredittilsynet kan heller ikke se at salgspantsaker generelt vil være slike ”særlige tilfeller”.

Justisdepartementet uttaler i rundskriv G-106/89 på side 88 at ”Ved frivilling utlevering ved salgspant vil f eks § 2-5 ofte gi fordringshaveren rett til å kreve sine faktiske kostnader dekket innenfor rammen av de rettslige inndrivingskostnader skyldneren spares for”. Uttalelsen sier ikke at frivillig utlevering ved salgspant automatisk må anses som særlig tilfelle etter inkassoforskriften § 2-5, bare at slike tilfeller ofte vil være særlig tilfeller. Dette indikerer at det må foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det fremgår av § 2-5 andre ledd at det skal legges vekt på hvor påkrevde og høye kostnadene er, om skyldneren kan klandres for kostnadene og om skyldner har spart penger på den fremgangsmåte som fordringshaver har valgt. Oppregningen kan ikke være uttømmende for hva som kan regnes for å være relevante momenter. Begrensningene i inkassoloven § 17 må også gjelde, slik at man uansett bare kan kreve nødvendige omkostninger dekket.

I foreliggende sak kan vi ikke se at skyldner kan klandres for de påløpte kostnadene i større grad enn i andre sammenlignbare inkassosaker. Det vil da være av helt avgjørende betydning om skyldner har spart på at oppsøket har blitt foretatt. Kredittilsynet finner her grunn til å bemerke at man ikke uten videre kan gå ut fra at oppsøk sparer skyldner for utgifter. Vi antar at det vil være nødvendig å kunne anføre en særlig begrunnelse for hvorfor utgifter skal være spart dersom kostnadene skal kunne dekkes.

Det er også et vilkår at det på forhånd er gitt varsel om at oppsøk vil bli foretatt, jf. vedtak 160-03 av 9. mars 2004 i Inkassoklagenemnda.

Til sist kreves det at oppsøket er begrunnet skriftlig overfor skyldneren. Kredittilsynet oppfatter at skriftlig begrunnelse overfor skyldneren er et ufravikelig vilkår etter inkassoforskriftens
§ 2-5, ordlyden i bestemmelsen angir at det ”må” gis skriftlig begrunnelse overfor skyldneren. Kredittilsynet finner ikke at kjennelsen fra Borgarting Lagmannsrett, LB-2003-643, gir støtte for å fravike lovens ordlyd på dette punkt.

I forhold til sak 16202636 finner Kredittilsynet at det ikke er grunnlag for å kreve oppsøks­kostnader, dette fordi begrunnelsen som er gitt til skyldneren ikke er tilstrekkelig etter inkasso­forskriftens § 2-5. Det er krav om at den skriftelige begrunnelsen gir en påpekning av hvorfor man står overfor et særlig tilfelle og viser at de samlede kostnadene overstiger maksimalsatsen. Ut fra Lindorff AS´ redegjørelse kan Kredittilsynet ikke se at det er gitt en skriftlig begrunnelse til skyldneren om hvorfor man står overfor et særlig tilfelle her. I sak 16202636 har Lindorff AS altså ikke gitt skyldneren tilstrekkelig begrunnelse, og oppfyller dermed ikke vilkårene for å kreve skyldneren for ekstra omkostninger ved oppsøk etter forskriftens § 2-5.

For Kredittilsynet