Postboks 1444 Vika
0115 OSLO
For Per-Ove Breivold
Saksbehandler: Rolf Helmich Pedersen
Dir.linje: 22 93 98 21
Vår ref.: 00/6984
Arkivnr.: 321.51-
Deres ref.:
Dato: 22.11. 2000
Vedlegg til pressemelding 23.11.2000 : Sundal Colliers rolle i Storebrand-saken
Kredittilsynet viser til tidligere korrespondanse vedrørende ovenstående, herunder Kredittilsynets foreløpige rapport av 30. oktober 2000 og Deres telefaxer av henholdsvis 3. 6. og 13. november 2000. Nedenfor følger Kredittilsynets merknader.
1. Prising av opsjonsavtalen av 21. september 2000
Kredittilsynet har i telefax datert 3.10.00 fra Sundal Collier & Co ASA mottatt et notat fra Sundal Collier & Co ASA v/Jan Petter Collier til Åge Korsvold, datert 21.09.00, om prisfastsettelse av opsjoner i Storebrand. Notatet inneholder de prisforutsetninger som opsjonen av samme dato er basert på. Det fremgår at Sundal Collier i sitt "base case" har lagt til grunn en risikofri rente på 7 %, en volatilitet på 15 % og en innløsningskurs på NOK 72,50. Videre opplyses det: "Sluttkurs for Storebrand - aksjen torsdag 21. september var NOK 65 pr.aksje. Dette gir en opsjonspremie på NOK 2,80 pr. Aksje". Det opplyses at volatiliteten målt på ukebasis i inneværende år har ligget i området 20-25 %.
Det er etter Kredittilsynets erfaring mest vanlig å prise opsjoner ut fra dagsvolatilitet. Denne var siste 10 dager før 22. september 2000 på 29,3 % og de siste 90 dager 32,9 %. Den 22. september var det omsetning i standardiserte opsjoner i Storebrand med forfall 15. februar 2001 med strike 70. Den implisitte volatilitet basert på sluttkurs denne dagen var ca. 26 %.
Med de ovennevnte forutsetninger om risikofri rente på 7 %, innløsningskurs på NOK 72,50 og sluttkurs på NOK 65,00 har Kredittilsynet beregnet priser med forutsetning om en volatilitet på 15 %, 26 % og 31 %. Beregnet etter Black-Scholes modellen blir prisen på en kjøpsopsjon pr. Storebrand aksje henholdsvis:
| 15 % volatiltet |
NOK 2,83 |
| 26% volatilitet |
NOK 5,69 |
| 31 % volatilitet |
NOK 7,00 |
Bakgrunnen for Kredittilsynets oppfatning av at Åge Korsvolds anskaffelseskost pr. kjøpsopsjon (kr 2,80) på Storebrand aksjer er lavere enn det som følger av normale markedsvilkår, er følgelig at prisen er basert på en lavere prosentvis volatilitet (15 %) enn det som faktisk er observert for Storebrand-aksjen.
Kredittilsynet viser til at det i nevnte notat av 21.09.00 fra Sundal & Collier til Åge Korsvold om prisfastsettelsen for opsjoner i Storebrand, blant annet fremgår følgende:
I forbindelse med inngåelse av ny opsjonskontrakt har Sundal Collier & Co ovenfor skriveren av opsjonen, som har en ikke ubetydelig eierposisjon i Storebrand, understreket følgende:
i. Det gir en god signaleffekt ovenfor markedet med hensyn til fremtidig kurs-potensiale for Storebrand-aksjen at Korsvold som konsernsjef i Storebrand ikke reduserer sin eiermessige eksponering i Storebrand
ii. Transaksjonen skal gjennomføres til vilkår som av begge parter oppfattes som markedsmessig attraktive.
iii. Prisingen av opsjonen må reflektere at Korsvold i form av sin posisjon har svært begrensede muligheter til å bevege seg i den underliggende aksjen, samt at han ikke har mulighet til å drive kontinuerlig hedging.
Tilsvarende er opplyst i notat av samme dato til Steen & Strøm ASA.
Kredittilsynet er av den oppfatning at de nevnte momenter i notatet tilsier at det ikke har vært partenes intensjon at prisen på opsjonen skulle reflektere markedspris fastsatt som beste pris som selger kunne oppnå i markedet eller til det kjøpere flest ville være villige til å betale for tilsvarende opsjonsavtale.
Dette innebærer at Steen & Strøm ASA (SST) har akseptert å bære, helt eller delvis, de økonomiske konsekvensene av de restriksjoner partene har lagt til grunn at Korsvold er underlagt.
Kredittilsynet er på denne bakgrunn av den oppfatning at opsjonsavtalen er priset lavere enn hva som ville fulgt av alminnelige beregninger av markedspris.
2. Forholdet til verdipapirhandelloven § 9-2
2.1 SCC - informasjon til SST i forbindelse med inngåelse av opsjonsavtalen
Den sentrale problemstilling er om Sundal Collier & Co ASA (SCC) har ivaretatt sine forpliktelser overfor SST i henhold til verdipapirhandelloven § 9-2 om god forretningskikk.
Bestemmelsen pålegger verdipapirforetak å utøve sin virksomhet i samsvar med de vilkår som er satt for tillatelsen og god forretningskikk. Foretaket skal i sin virksomhet ivareta både kundenes interesser og markedets integritet. I henhold til § 9-2 første ledd nr. 5 skal foretaket gi kunden alle relevante opplysninger, og i henhold til bestemmelsens første ledd nr. 6 skal foretaket bestrebe seg på å unngå interessekonflikter.
SCC har i telefax av 3. oktober 2000 til Kredittilsynet lagt ved notat datert 21. september 2000 fra SCC til SST ved administrerende direktør Are Skindlo. Fra notatet hitsettes:
"i. Det gir en god signaleffekt overfor markedet med hensyn til fremtidig kurspotensiale for Storebrand-aksjen at Korsvold som konsernsjef i Storebrand ikke reduserer sin eiermessige eksponering i Storebrand
ii. Transaksjonen skjer til vilkår som av begge parter oppfattes som markedsmessig attraktive
iii Prisingen av opsjonen må reflektere at Korsvold i form av sin posisjon har svært begrensede muligheter til å bevege seg i den underliggende aksjen, samt at han ikke har muligheten til kontinuerlig hedging."
SST ble i notatet også oppfordret til å uttale seg dersom de hadde spørsmål eller behov for ytterligere bakgrunnsinformasjon.
SST har i brev av 3. november 2000 opplyst at notatet av 21.september 2000 ble sendt til SST etter at opsjonsavtalen ble inngått uten at dato for mottak er presisert. SST har imidlertid i brev av 2. oktober 2000 undertegnet av Adm.dir. Are Skindlo uttalt til SCC at prisingen av opsjonen ble akseptert av SST.
Av den redegjørelse som er forelagt Kredittilsynet fra styreformannen i SST i brev av 11. oktober 2000 på vegne av styret, kan det imidlertid synes som om styret ikke har samme oppfatning som administrasjonen i SST av hva som er grunnlaget for prisingen. Dette fremkommer til tross for at administrasjonen i SST i det nevnte notat fra SCC som nevnt har mottatt bekreftelse på hva som var grunnlaget for prisingen av opsjonen. Dette må imidlertid anses som et internt anliggende i SST. Kredittilsynet har mottatt en ytterligere redegjørelse fra styreformann Stein Erik Hagen av 3. november 2000. Uttalelsene er her noe mer uklare med hensyn til SSTs rolle. Hagen konkluderer imidlertid med at "Slik vi nå ser saken kan det konstateres at avtalen ikke inneholdt noe gaveelement i forhold til Åge Korsvold, og vi har således heller ikke funnet grunnlag for å reise kritikk mot Sundal Coliier & Co ASA.
Kredittilsynet er således av den oppfatning at den foreliggende informasjon fra SCC i rimelig grad ivaretok den informasjonsplikt som SCC er pålagt i henhold til verdipapirhandelloven § 9-2. På denne bakgrunn finner Kredittilsynet ikke grunn til å kritisere SCCs atferd overfor SST, og legger til grunn at SST som utsteder av opsjonen har vært kjent med og akseptert forutsetningene for og prisingen av opsjonen.
2.2 Kurtasje - unnlatelse av å kreve betaling og refusjon
2.2.1 Bakgrunn
Den 21. september 2000 innløste Åge Korsvold opsjoner på en million aksjer i Storebrand ASA. Opsjonsavtalen som foranlediget innløsningen ble inngått i 1998. Det ble ikke beregnet kurtasje av premien ved inngåelsen av denne avtalen. Disse underliggende aksjene ble solgt med gevinst. Kredittilsynet legger til grunn at det ikke ble belastet kurtasje i forbindelse med innløsningen, men at det ble belastet kurtasje med 0,3 % , tilsvarende kr. 195.000,- for aksjesalget. SCC anfører i sitt brev av 6. november at kurtasjesatsen ved salg av aksjene den 21.september 2000 også omfattet kurtasjen for inngåelsen av opsjonen i 1998. Samme dato ble det inngått en ny opsjonsavtale mellom de samme partene på det samme antallet aksjer i Storebrand ASA. Det ble ikke beregnet kurtasje for denne transaksjonen. Foretaket har i brev av 6. november 2000 anført at det er beregnet en rimelig kurtasje, "de enkelte avtaler sett under ett".
SCC opplyser i brev av 13. november 2000 : "Det bekreftes at dersom Åge Korsvold ikke hadde innløst opsjonene, så hadde han ikke blitt belastet kurtasje" og " så langt vi har undersøkt er det ikke andre opsjonshandler i de siste to år hvor det ikke er belastet kurtasje ved inngåelse av opsjonen. Det eksisterer imidlertid en rekke tilfeller ved rullering av opsjoner hvor det ikke er belastet kurtasje".
Kredittilsynet vil presisere at det her ikke er tale om rullering, og dette er heller ikke anført av foretaket. Dette er uansett ikke sentralt i saken idet dette normalt forutsetter at det var betalt kurtasje på den opprinnelige opsjonen.
Kredittilsynet legger til grunn at det allerede ved avtaleinngåelsen i 1998 var klart at Åge Korsvold ikke skulle betale kurtasje for denne dersom opsjonen ikke ble innløst. (Dette var også tilfelle fro 1994-opsjonen jf. SCC brev av 3. november 2000 hvor det heter: " Kurtasjen i forbindelse med 1994-opsjonen ble beregnet på nøyaktig samme måte som for 1998- og 2000-opsjonen"). Likeledes legger Kredittilsynet til grunn at det ved avtalen om ny opsjon 21.september 2000 heller ikke ble betalt kurtasje til SCC ved inngåelsen av opsjonsavtalen av 2000. Samtidig er det klart at SCC normalt krever kurtasje ved inngåelse av opsjonsavtaler. Kredittilsynet fester derfor ikke lit til SCCs forklaring om at kurtasjen for tegning av 98- opsjonen var innbakt i kurtasjen for salg av aksjene. Det er ikke sannsynlig at SCC bare i denne handelen skulle velge en slik fremgangsmåte for prisingen. Således legger Kredittilsynet til grunn at Åge Korsvold, ved ikke å betale kurtasje til SCC ved inngåelsen av opsjonsavtalene både i 1998 og 2000, har mottatt en fordel fra SCC, ved å få økonomisk gunstigere betingelser for kjøp av opsjonene enn normalt. Ordningen innebærer altså at selve kjøpet av opsjonene er vederlagsfritt dersom for eksempel aksjekursen skulle falle og opsjonen ikke blir innløst.
Etter at transaksjonene i 2000 var gjennomført ble disse reversert. Korsvold tilbakeførte gevinsten som han oppnådde på salget av aksjene til SST, og han fikk tilbake opsjonspremien han betalte i 1998. SCC tilbakeførte i denne forbindelse den kurtasje som Korsvold hadde betalt i forbindelse med aksjesalget (kr.195.000,-)
Ifølge foretakets forretningsvilkår pkt. 15 tredje ledd vil foretaket ikke kreve godtgjørelse for handler som ikke er kommet i stand med mindre annet er særskilt avtalt. Det følger således av dette at SCC vil kreve betaling i de tilfelle der handel er kommet i stand. Foretaket opplyser i brev av 3. november 2000 at "tilbakeføringen av kurtasje for den allerede gjennomførte avtale ble besluttet etter en særskilt vurdering fra SCC's side, gitt de helt spesielle forhold knyttet til den oppståtte situasjonen. SCC fant det etter omstendighetene ikke riktig å opprettholde vår honorering, og vurderte situasjonen som om handel ikke var kommet i stand ". Foretaket har ikke begrunnet denne anførselen nærmere.
Opsjonshandelen og aksjesalget var gjennomført på det tidspunkt handlene ble reversert. SCC hadde således overfor Korsvold utført de tjenester som ga grunnlaget for betaling av kurtasjen. Kredittilsynet kan ikke se at foretaket, ut fra situasjonen på tidspunktet for reverseringen, har foretatt en reell vurdering av hvorvidt det var rettslig forpliktet til å tilbakeføre kurtasjen. At det i ettertid er reist tvil om avtalen kunne inngås endrer ikke ved dette forhold. Kredittilsynet må derfor konstatere at SCC ut ifra sin egen vurdering av lovligheten av avtalen må anses for å ha gitt Korsvold en fordel han ikke hadde krav på ved at han fikk tilbake kurtasjen når han ønsket å reversere den gjennomførte transaksjonen. Det bemerkes for øvrig at det heller ikke ble belastet kurtasje ved reverseringen.
2.2.2 Forholdet til § 9-2
Spørsmålet blir etter dette om SCC ved å unnlate å kreve kurtasje ved inngåelsen av opsjonsavtalene og ved å tilbakeføre kurtasje til Korsvold, har handlet i strid med verdipapirhandelloven § 9-2.
Verdipapirhandelloven § 9-2 er utformet som en rettslig standard om god forretningsskikk, det vil si som en norm for verdipapirforetaks atferd i markedet.
Ved vurderingen av om bestemmelsen om god forretningsskikk er overtrådt, vil et sentralt moment være om den utviste atferd rammer de interesser/hensyn som verdipapirhandelloven søker å ivareta. De hensyn det herunder er snakk om er kundenes interesser og markedets integritet. Dette vil innebære at atferd som er egnet til å svekke markedets anseelse og dermed tilliten til markedet kan være i strid med god forretningsskikk.
Kredittilsynet vil på generelt grunnlag presisere at det vil være i strid med god forretningsskikk dersom et verdipapirforetak gir en kunde særlig gunstige betingelser som følge av hans ansettelsesforhold hos et av verdipapirforetakets eksisterende eller potensielle kunder. Ved å gi særlig gunstige betingelser til ovennevnte persongrupper kan det reises spørsmål om foretakets motiv er å berede grunnen for senere oppdrag fra arbeidsgiver, herunder oppdrag på for verdipapirforetaket gunstige betingelser. Tilsvarende hensyn ligger til grunn for andre bestemmelser i verdipapirhandelloven, herunder § 2a-3 annet ledd, hvor det er nedlagt forbud mot at blant annet ansatte i foretak som inngår i finanskonsern kan benytte verdipapirforetak som regelmessig yter investeringstjenester av vesentlig omfang overfor arbeidsgiverforetaket.
En slik atferd som angitt ovenfor er egnet til svekke tilliten til foretaket og vil ikke kunne anses å ivareta markedets integritet, jfr. verdipapirhandelloven § 9-2.
I denne sammenheng er det derfor sentralt at SCC i lengre tid har hatt nære og omfattende forretningsforbindelser med Storebrand. Det vises her til brev fra Storebrand ASA datert 2. november 2000 der det på s 4 er uttalt at: "Sundal Collier & Co ASA er benyttet som selskapets hovedsamarbeidspartner i Norge når det gjelder finansielle rådgivningstjenester". Videre siteres: "Storebrand ASA har siden april 1998 hatt en løpende rådgivningsavtale med Sundal Collier & Co ASA i forbindelse med den strukturelle tilpasning for konsernet. Sist denne avtalen ble fornyet var i desember 1999". Det er i brevet opplyst at denne avtalen nå er sagt opp. Det er imidlertid ikke relevant for den problemstilling som reises her.
Kredittilsynet finner at SCC ved å unnlate å kreve kurtasje i forbindelse med inngåelsen av opsjonsavtalene i 1994,1998 og 2000 mellom Korsvold og SST og tilbakeføre kurtasjen på kr. 195.000.- i september 2000 gav Åge Korsvold gunstigere betingelser enn det som følger av foretakets alminnelige praksis. Sammenholdt med den nære forretningsmessige tilknytningen som foreligger mellom Storebrand ASA og SCC innebærer denne atferd en svekkelse av tilliten til verdipapirmarkedet og dermed dets integritet. Således har SCC handlet i strid med god forretningsskikk, jf. verdipapirhandelloven § 9-2.
2.3 Aktsomhetsplikt i henhold til verdipapirhandelloven § 9-2
2.3.1 Aktsomhetsplikt i forhold til egenhandelsreglene
Kredittilsynet mener at verdipapirforetak som bidrar til transaksjoner som strider med norsk lov ikke opptrer i samsvar med god forretningsskikk. Det vises til vphl § 9-2 første ledd hvor det framgår at verdipapirforetak skal ivareta markedets integritet på beste måte. Bidrag til lovbrudd kan ikke anses å være i samsvar med god forretningsskikk dersom foretaket ikke har utvist tilbørlig aktsomhet.
Normalt må verdipapirforetak kunne legge til grunn at partene i en transaksjon som sluttes gjennom foretaket opptrer i samsvar med gjeldende norsk regelverk. Imidlertid kan det foreligge omstendigheter ved transaksjonen som tilsier særlig aktsomhetsplikt hos verdipapirforetaket.
Kredittilsynet forutsetter at verdipapirforetak er kjent med verdipapirhandellovens bestemmelser, herunder kapittel 2 a om begrensninger i ansattes mv. egenhandel. I angjeldende tilfelle var foretaket klar over Åge Korsvolds posisjon i Storebrand, og at han dermed kunne være omfattet av egenhandelsbestemmelsene. Dersom han var omfattet av egenhandelsbestemmelsene burde foretaket videre være klar over at han i så fall ikke kunne inngå opsjonskontrakt med andre enn arbeidsgiver. Kredittilsynet ser imidlertid på den annen side at SCC i utgangspunktet måtte kunne legge til grunn at Korsvold selv hadde klarert sitt forhold til egenhandelsbestemmelsene med Storebrand.
SCC hadde på bakgrunn av sine omfattende forretningsforbindelser med Storebrand konsernet særskilt foranledning til å vurdere om Korsvold kunne handle gjennom foretaket, jf verdipapirhandelloven § 2a -3 annet ledd som nedlegger forbud mot at blant annet ansatte i foretak som inngår i finanskonsern ved egenhandel benytter verdipapirforetak som regelmessig yter investeringstjenester av vesentlig omfang overfor arbeidsgiverforetaket.
Formålet med bestemmelsen er å forhindre at en ansatt oppnår særlige fordeler i kraft av sin stilling i arbeidsgiverforetaket som følge av dettes forbindelse med verdipapirforetaket. I lys av de særlige fordeler som SCC innrømmet Korsvold og den omfattende og langvarige forretningsforbindelse SCC hadde med Storebrand konsernet, pliktet SCC etter Kredittilsynets oppfatning å utvise særlig aktsomhet for å få avklart om SCC overhodet kunne utføre oppdrag for Korsvold uten at lovens regler ble overtrådt. Kredittilsynet legger til grunn at SCC, ikke minst på bakgrunn av den såkalte NAT/Platou saken, var vel kjent med formålet med de nye egenhandelsreglene i verdipapirhandelloven.
Kredittilsynet har fått opplyst at SCC i 1997 ble gjort kjent med at det var satt opp en liste av foretak som ansatte mv i Storebrand kunne handle gjennom, og at SCC sto oppført på denne.
Listen er ikke senere korrigert, til tross for at SCC og Storebrand utvidet sitt samarbeid i 1998. Kredittilsynet viser her til at SCC måtte være klar over at de nye egenhandelsreglene i verdipapirhandelloven som ble vedtatt i 1999, ville kunne føre til endringer i SCCs forretningsforbindelse med ansatte mv i verdipapirforetakets store kunder.
Disse forhold innebærer etter Kredittilsynets oppfatning derfor at SCC ikke har opptrådt i samsvar med de krav til god forretningskikk som følger av verdipapirhandelloven § 9-2.
Etter fullmakt
Eirik Bunæs
Eystein Kleven
