Aktuelle utviklingstrekk og analyser

Utviklingen i norsk finansnæring framover avhenger blant annet av hvordan finansinstitusjonene og deres kunder har benyttet de senere årenes gunstige økonomiske rammebetingelser. Kredittilsynet har i 1996 og 1997 pekt på at mange institusjoner ikke har benyttet mulighetene i disse årene til å styrke sin soliditet. I 1998 var de største institusjonene i ferd med å forberede seg på de utfordringer en mindre gunstig utvikling i norsk og internasjonal økonomi innebærer.

1. Markedsutvikling

Figur 1: Aksjekursutviklingen i ulike land
Chart 1: Share price trend in various countries

1.1 Verdipapirmarkeder

De siste årene har vært preget av en betydelig oppgang i internasjonale aksjemarkeder. Det kraftige kursfallet i juli 1998 hadde blant annet sin bakgrunn i en erkjennelse av at den økonomiske krisen i Sørøst-Asia var mer alvorlig enn først antatt, og at man ikke hadde fått en endelig løsning på den japanske bankkrisen. Da det russiske finansmarkedet brøt sammen i august, forsterket dette nedgangen, og en rekke vestlige banker og andre investorer måtte ta betydelige tap på russiske verdipapirer og valuta. Som en indirekte følge av begivenhetene i Russland fikk et betydelig amerikansk risikofond (såkalt hedgefond) store problemer og kreditorene måtte skyte inn ny kapital. Dette bidro til å forsterke tillitssvikten blant investorene, men medførte ingen systemkrise i markedene.

Det var stor grad av samvariasjon mellom industrilandenes børser i 1998, med unntak av Japan og Norge. Kursindeksene for børsene i bl.a. USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland har i store trekk fulgt samme mønster. De fleste vestlige børsene hadde i løpet av 1998 tatt igjen hele eller mesteparten av kursfallet, og opplevde i året 1998 sett under ett en betydelig kursøkning.

Figur2: Utviklingen i verdipapirfond (mill. kroner)
Chart 2: Results of management companies of securities funds (NOKm)

Både nasjonale og internasjonale forhold lå bak den sterke nedgangen i aksjekursene på Oslo Børs sommeren og høsten 1998. I Norge var andre halvår preget av betydelige renteøkninger som følge av Norges Banks forsøk på å styrke kronekursen. Den svekkede kronekursen hadde i stor grad bakgrunn i internasjonale forhold. Krisen i Sørøst-Asia førte til lavere etterspørsel og prisfall på olje og andre råvarer. Men også lønnsoppgjøret og uro rundt budsjettbehandlingen bidro negativt til kronekursen. Aksjeindeksen på Oslo Børs nådde sitt høyeste nivå 6. mai på 1422 poeng. Fra siste del av juli og fram til første halvdel av oktober falt totalindeksen for Oslo Børs med over 40 prosent. Historisk sett er dette et uvanlig kraftig kursfall. Oslo Børs hentet seg ikke inn like mye som andre vestlige børser, etter at en ny kursoppgang startet i oktober. Oslo Børs' totalindeks lå mot slutten av 1998 under nivået ved årsskiftet 1996/97, og betydelig lavere enn nivået ved årsskiftet 1997/98.

Utviklingen i internasjonal økonomi bidro til at sentralbankene innenfor ØMU-området i desember satte ned korte renter noe mer enn det som var forventet i forbindelse med innføringen av felles valuta. Også de lange rentene har falt internasjonalt som følge av lavere inflasjonsforventninger og styrking av offentlige finanser i en rekke land, spesielt EU-landene. I flere større land falt de lange rentene ytterligere i siste halvdel av 1998. Dette var delvis et utslag av at investorene endret sin holdning til risiko i retning av økt forsiktighet i kjølvannet av fallet i aksjemarkedene, og derfor økte sine preferanser for mindre risikoutsatte plasseringer, slik som de større landenes obligasjoner. De norske lange rentene viste ikke i denne perioden en tilsvarende nedgang.

1.2 Sparemarkedet

Den sterke inntekts- og sysselsettingsveksten de senere årene har styrket husholdningenes finansielle stilling. Husholdningenes finansielle formue utgjorde ved utgangen av første halvår av 1998 omlag 54 prosent av den disponible inntekten, mot 43 prosent to år tidligere.

Sparemønsteret i Norge følger den internasjonale utviklingen, hvor sparing i form av forsikringskrav, aksjer og obligasjoner og verdipapirfond har fått økt betydning på bekostning av den mer tradisjonelle banksparingen. Selv om økt finansiell formue, lave renter og høy avkastning i aksjemarkedet de siste årene har ført til sterk vekst i sparing i verdipapirfond, spesielt aksjefond, utgjør likevel andeler i slike fond fremdeles en beskjeden del av husholdningenes totale finansielle fordringer

Tall for sparing i verdipapirfond totalt viser sterk vekst i verdiutviklingen og netto nytegning gjennom 1997. Sammenliknet med de tre første kvartalene i 1997 har det vært en svakere netto nytegning i de tre første kvartalene i 1998. Fallende aksjekurser bidro til sterk negativ verdiutvikling i tredje kvartal i 1998, og netto nytegning var også negativ dette kvartalet.

Tallene tyder imidlertid ikke på at «småsparerne» i særlig grad solgte seg ut av verdipapirfond som følge av verdifallet på aksjer. Dette kan skyldes at husholdningene har et lengre tidsperspektiv ved slik sparing. Uroen i verdipapirmarkedene i 1998 vil likevel bidra til å øke bevisstheten omkring risiko.

1.3 Lånemarkeder

Den innenlandske kredittveksten til publikum har vært økende i flere år, og var ved utgangen av første kvartal 1998 nådd opp i 10,8 prosent på årsbasis. Private banker bidro sterkest, og veksten fra disse var ved utgangen av første kvartal mer enn 17 prosent. Fra første kvartal har kredittveksten imidlertid vært avtakende. Utlånsveksten til publikum var i november 8, 5 prosent, mens bankenes utlånsvekst var kommet under 12 prosent. Fallet i utlånsveksten hadde i første omgang sin bakgrunn i tiltak som bankene selv hadde satt iverk, blant annet som følge av myndighetens advarsler knyttet til utviklingen i bankenes soliditet. Spesielt de største forretningsbankene gjennomførte tiltak for å bremse veksten. Kredittveksten fra de fire største bankene gikk ned fra over 14 prosent ved utgangen av første kvartal (korrigert for DnB/Vital) til 6,8 prosent ved utgangen av november. Etterhvert bidro økte renter og forventet lavere aktivitet også til lavere kredittvekst gjennom lavere kredittetterspørsel.

En rekke institusjoner hadde imidlertid også utover i 1998 fortsatt høy vekst. Dette gjaldt i første rekke finansieringsselskapene. Også utlånsveksten fra de utenlandske bankfilialene i Norge, som holdt seg på over 50 prosent til oktober, viste at låneetterspørselen var høy også i andre halvdel av 1998. I november sank utlånsveksten fra disse til noe under 40 prosent. De mindre bankenes utlånsvekst var uforandret eller bare svakt fallende gjennom 1998. En større del av kredittveksten fra bankene utover i 1998 skjedde således i institusjoner som i utgangspunktet hadde en relativt god soliditet.

Den avtakende utlånsveksten fra første kvartal 1998 ble i hovedsak reflektert i redusert kredittvekst til foretakene, mens husholdningenes gjeldsvekst falt mindre. Veksten i foretakenes lånegjeld har de siste årene ligget markert høyere enn veksten i husholdningenes gjeld. Den lavere kredittveksten utover i 1998 som følge av tilbudssidetiltak og etterhvert som følge av lavere etterspørsel , har redusert faren for omfattende gjeldsbetjeningsproblemer i husholdninger og foretak i forbindelse med et konjunkturomslag. Bankenes tap kan likevel øke vesentlig ved et markert lavere aktivitetsnivå, spesielt hvis rentene holder seg på et høyt nivå.

1.4 Eiendomsmarkeder

Økt sysselsetting, økte inntekter, synkende realrentenivå og lave nominelle renter har ført til sterk oppgang i boligpriser under den norske oppgangskonjunkturen. Den sterke oppgangen i omsetnings- og leiepriser på næringseiendommer har i tillegg vært drevet av en god lønnsomhet i foretakssektoren. Prisene på næringseiendommer lå ved utgangen av tredje kvartal 1998 likevel fremdeles under de nominelle prisene i toppåret 1988, mens boligprisene var svakt i underkant av tidligere pristopper også når det korrigeres for den generelle prisstigning i perioden.

Renteøkningen på sensommeren bidrog til å dempe prisveksten på boligmarkedet. Med fortsatt høyt rentenivå er det fare for prisfall i boligmarkedet. Blant annet på grunn av sterkt press i bygg- og anleggsbransjen har det vært relativt billigere å kjøpe brukte boliger sammenliknet med å bygge nytt, og igangsettingstallene for boliger har derfor vært relativt lave de siste årene. Dette bidrar, sammen med demografiske forhold, til å redusere fallhøyden noe for boligprisene.

Igangsettingstallene for næringslokaler har vært relativt høye på 90-tallet sammenliknet med 80-tallet. Med et fortsatt høyt rentenivå og redusert sysselsettingsvekst er faren stor for fall i leiepriser og omsetningspriser. Det har i forbindelse med oppgangen i markedet vært en klar tendens i retning av sterkest oppgang for de mest moderne og godt beliggende eiendommene. Et fall i markedet vil sannsynligvis ikke ramme disse segmentene så sterkt som eldre og mindre attraktivt beliggende eiendommer. Bankenes utlån til finansiering av næringseiendommer har vokst svært sterk de senere årene. Risikoen forbundet med utlån til denne sektoren er høy. Det tar lang tid fra planlegging til at nye næringseiendommer tas i bruk, slik at rammebetingelsene kan være vesentlig endret i perioden. Et fallende marked vil dessuten svekke eiendomsselskapenes gjeldsbetjeningsevne samtidig som bankenes pantesikkerhet faller i verdi.

2. Konsekvenser for finansinstitusjonene

2.1 Forsikringsselskaper

Blant norske finansinstitusjoner er det i første rekke forsikringsselskapene og pensjonskassene som er utsatt for markedsrisiko. Det var derfor også disse institusjonene som var mest utsatt for uroen i de finansielle markedene i andre halvdel av 1998. Andelen av forvaltningskapitalen plassert i aksjer har vært økende de senere årene. For livsforsikringsselskapene var omlag 23 prosent av forvaltningskapitalen plassert i aksjer ved utgangen av tredje kvartal, mens tilsvarende tall for skadeforsikringsselskapene og pensjonskasser var noe lavere. På samme tidspunkt var omlag 41 prosent av livsforsikringsselskapenes forvaltningskapital plassert i obligasjoner (som ikke skal holdes til forfall) og sertifikater. De norske bankene har en svært begrenset eksponering for markedsrisiko, og de pådro seg ikke vesentlige tap på plasseringer i verdipapirmarkedene i 1998.

Livsforsikringsselskapene resultater for de tre første kvartalene i 1998 reflekterte den markerte nedgangen i aksjemarkedet. Det verdijusterte resultatet var ­10,7 mrd. kroner, som er det svakeste resultatet siden tredje kvartal 1994. Selskapenes kursreserver ble redusert fra 14,6 mrd. kroner ved utgangen av første halvår til 0,8 mrd. kroner ved utgangen av tredje kvartal. Også det bokførte resultatet var svakt, og kun tre livsforsikringselskaper hadde positive bokførte resultater for de tre første kvartalene. For selskapene samlet sett var det bokførte resultatet svakt positivt. Foreløpige innrapporterte data fra selskapene ved utgangen av 1998 viser en økning i kursreserver på omlag 4,6 mrd. kroner i løpet av fjerde kvartal. Det er spesielt utviklingen i de utenlandske aksjemarkedene som bidrar til økningen.

På grunn av en solid bufferkapital som er bygget opp gjennom flere år, var livsforsikringsselskapenes soliditetsmessige situasjon ved utgangen av tredje kvartal 1998 likevel tilfredsstillende. Det er spesielt oppbyggingen av tilleggsavsetninger, som det ble åpnet adgang til ved forskrift i 1993, som har bedret livsforsikringsselskapenes bufferkapital. Tilleggsavsetningene setter selskapene bedre i stand til å møte svingninger i avkastningen fra år til år, og gir dem mulighet til å gjøre en vesentlig del av ekstraordinært høye årsavkastninger til en betinget kundetildeling, som kan anvendes til å dekke avkastningsforpliktelsene i årene framover, dersom faktisk avkastning skulle falle under garantert avkastning. Livsforsikringsselskapene var ikke tvunget til å selge sine aksjer under uroen i markedene, og endret heller ikke vesentlig sin sammensetning av porteføljen på annen måte.

Ved utgangen av tredje kvartal utgjorde utenlandske aksjer noe mer enn 50 prosent av livsforsikringsselskapenes aksjebeholdninger, mens det tilsvarende tallet for obligasjonsbeholdningen var noe under 40 prosent. Den internasjonale diversifiseringen av aksjebeholdningen bidro til å dempe verdifallet for selskapene, ettersom det norske aksjemarkedet falt mer enn i de fleste andre land. Aksjeprisfallet var som nevnt over, ledsaget av fall i lange renter i flere større land, og bare svak stigning i norske renter. De internasjonale plasseringene i obligasjoner bidro derfor også til å redusere det samlede verdifallet på selskapenes verdipapirbeholdninger.

Norske skadeforsikringsselskaper har de siste årene hatt økning både i erstatninger og forsikringsmessige driftskostnader, samtidig som konkurransen i markedet har vært sterk. Selskapene har i denne perioden vært avhengig av inntekter av finansielle eiendeler for å få tilfredsstillende resultater av ordinær virksomhet. Også skadeforsikringsselskapene ble sterkt berørt av fallet i aksjemarkedet, og bransjen ser ut til å få et klart svekket resultat av ordinær virksomhet for 1998. For skadeforsikringsselskapene samlet sett var soliditeten ved utgangen av tredje kvartal tilfredsstillende, og heller ikke disse var tvunget til å endre porteføljesammensetningen som følge av utviklingen i verdipapirmarkedene.

Også de private pensjonskassene er eksponerte for endringer i verdipapirmarkedene. Sammenliknet med livsforsikringsselskapene er bufferkapitalen imidlertid betydelig høyere målt i forhold til de forsikringstekniske avsetningene. Dette er en følge av at pensjonskassene inntil videre har mulighet til å kunne anvende premiefond til dekning av underskudd.

2.1.1 Tilsynsmessig oppfølging av selskapenes adgang til økte aksjeplasseringer

Den øvre grensen for aksjeplasseringer ble i mai 1998 økt fra 20 til 35 prosent av livsforsikringsselskapenes forsikringsmessige avsetninger. Dette ble også gjort gjeldende for pensjonskasser. Kredittilsynet redegjorde i rapport til Finansdepartementet i september for den tilsynsmessige oppfølgingen av den økte adgangen til å plassere i aksjer. Det bør stilles et minimumskrav til selskapene om bruk av stresstester for oppfølgning av markedsrisiko. Resultater av en slik stresstest bør rapporteres regelmessig til selskapenes styrer.

I forslag til stresstest defineres det et scenario med et fall i det norske aksjemarkedet på 30 prosent, fall i de utenlandske aksjemarkedene på 20 prosent og en generell renteøkning på 2 prosent. Dette scenariet er vurdert i forhold til de fluktuasjoner som har funnet sted i markedene de siste ti år. Det vil være uheldig om institusjonene etter et kraftig fall i aksjemarkedet, og/eller en renteøkning, vil bli tvunget til å redusere sin markedsrisiko ved å selge seg ut av aksjer eller obligasjoner, noe som kan føre til ytterligere verdifall. Stresstestscenariet skal derfor kun være en norm for størrelsen på institusjonenes bufferkapital mot markedsrisiko. Styret i selskapet må selv vurdere forsvarligheten av at bufferkapitalen er under normkravet. Kredittilsynet vil følge opp selskapenes beregninger og interne oppfølging gjennom det stedlige tilsynet, og ellers når situasjonen tilsier det. Stresstesten bør være en del av det interne styringsverktøyet av kapitalforvaltningen i selskapene.

2.2 Banker

Det var en rekke indikasjoner på at bankenes sterke utlånsvekst gjennom 1997 og ved inngangen til 1998 var risikofylt både for foretak, husholdninger og for bankene selv. Bankenes kredittrisiko økte mer enn det oppgangen i økonomien skulle tilsi, og bankenes avsetninger og egenkapital syntes i stadig mindre grad tilpasset risikoen i utlånsporteføljen. Kredittilsynet gjennomførte høsten 1997 beregninger som illustrerte utviklingen i kjernekapitaldekningen for ulike grupper av banker som følge av den sterke utlånsveksten. Beregningene ble gjort for perioden 1997 ­ 1999. Med fortsatt sterk utlånsvekst og med rimelige antakelser for utvikling i inntjening og utbytte, viste framskrivningene en klar forverring av kjernekapitaldekningen i ulike grupper av banker.

2.2.1 Status for framskrivninger i Kredittilsynets årsmelding for 1997

Det ble i disse beregningene sett på to ulike alternativer for utlånsvekst, henholdsvis 10 og 15 prosent. Til hver av disse vekstantagelsene ble det knyttet et "godt alternativ" for resultatutvikling, hvor rentenetto ble antatt ikke å synke ytterligere fra nivået i 1997, samtidig som tapene ikke økte til mer enn 0,2 prosent av brutto utlån i 1999. I et såkalt «dårlig alternativ» antok en at tapene økte til 0,5 prosent av brutto utlån for sparebankene og 0,6 prosent for forretningsbankene ved utgangen av 1999. Nettorenten ble idette alternativet antatt å synke med 0,6 prosentpoeng for sparebankene og 0,4 prosentpoeng for forretningsbankene.

I figur 7 og 8 illustreres det hvor de ulike gruppene av banker antas å ligge ved utgangen av 1998. Det er forutsatt at utviklingen i siste kvartal 1998 tilsvarer de faktiske resultatene de første tre kvartalene, og at skatt- og utbytteprosenter er de samme som for 1997.

De største forretningsbankene vokste med i overkant av 6 prosent ved utgangen av tredje kvartal, mens de øvrige forretningsbankene hadde en utlånsvekst på noe over 20 prosent. For begge grupper av forretningsbanker var inntjeningen før tap de tre første kvartalene noe svakere enn i det beste inntjeningsalternativet i framskrivningene. Kjernekapitaldekningen for de tre største bankene har imidlertid ikke økt, til tross for en markert redusert utlånsvekst. Dette skyldes først og fremst resultatsvekkelsen som følge av en økning i bokførte tap på omlag 0,5 prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital de tre første kvartalene i 1998 sammenliknet med tilsvarende periode i 1997. For de øvrige forretningsbankene bidrar nyemisjoner til å hindre et sterkt fall i kjernekapitaldekningen som følge av fortsatt sterk vekst. Bokførte tap for disse bankene har i tillegg vært uforandret sammenliknet med 1997.

Utlånsveksten for Sparebanken NOR og de øvrige fire største sparebankene var ved utgangen av tredje kvartal 1998 noe over 10 prosent. Inntjeningen før tap har vært svakere enn antatt i det beste alternativet i framskrivningene, mens tapene har vist en relativt flat utvikling så langt. Den svake kjernekapitalutviklingen skyldes i hovedsak at tilbakeholdt overskudd ble markert lavere i 1997 enn det som ble antatt i framskrivningene. Sparebanken NOR har foretatt en nyemisjon på omlag 2 mrd. kroner, og dette vil øke kjernekapitaldekningen med rundt 2 prosentpoeng i forhold til kjernekapitaldekningen ved utgangen av tredje kvartal.

Den reduserte utlånsveksten er med på å stabilisere utviklingen i kjernekapitaldekningen for de største forretningsbankene. For sparebankene er nedgangen i veksten mindre markant, og kjernekapitaldekningen faller fortsatt noe. På bakgrunn av den sterke oppbyggingen av kredittrisiko i lengre tid under oppgangsperioden, burde bankenes soliditet og avsetninger ha vært bedre tilpasset konjunktursituasjonen. Det er derfor vesentlig for soliditetsutviklingen framover at bankene klarer å opprettholde de økte marginene fra andre og tredje kvartal, og at det holdes tilbake tilstrekkelig mye av overskuddet til å styrke egenkapitalen.

2.2.2 Boliglånsundersøkelsen 1998

Kredittilsynet har siden våren 1994 gjennomført spørreundersøkelser om finansinstitusjonenes praksis når det gjelder lån med sikkerhet i bolig. Som følge av bankenes sterke utlånsvekst og sterke oppgang i boligmarkedet, ble det gjennomført en ny undersøkelse våren 1998. Bankene ble bedt om å gjennomgå de første 100 lånene utbetalt fra 15. februar 1998. På denne måten ble undersøkelsen knyttet opp mot enkeltsaker. Dettegir indikasjoner på om individuell saksbehandling avviker fra generelle retningslinjer ved vurdering av utlån.

Boliglånsundersøkelsen for 1998 viste liten nedgang fra 1997 i andelen av utlån med belåningsgrad over 80 prosent. Fram til utgangen av andre kvartal 1998, viste boligprisene en økning på nær 16 prosent på årsbasis. I et sterkt stigende boligmarked bør belåningsgraden synke dersom bankene skal påregne å ha en like stor buffer mot framtidige prisomslag i boligmarkedet. Undersøkelsen bekreftet at kredittpraksis fremdeles var lite stram.

For 1998 er lån gitt uten tilleggssikkerhet skilt ut. Selv i den delen av utlånsporteføljen som har høyest belåningsgrad var hoveddelen av lånene gitt uten tilleggssikkerhet. I rutinene for vurdering av tilbakebetalingsevnen i denne delen av porteføljen hadde hoveddelen av bankene lagt inn sikkerhetsmarginer i form av 3 prosentpoeng økt rente. I perioden etter gjennomføringen av undersøkelsen har den korte renten økt med 4,5 prosentpoeng, og dette har ført til økning i bankenes utlånsrenter. Praktisk talt alle lån hadde flytende rente, slik at en sikkerhetsmargin på gjennomsnittlig 3 prosentpoeng renteøkning ikke var tilstrekkelig i forhold til den faktiske renteøkningen. Det var i mindre grad gjort spesielle vurderinger av renteøkning sammen med andre faktorer som f.eks. inntektsbortfall. Det var også i 1998 store avvik mellom faktiske renter og renter fra bankenes prislister.

2.2.3 Lån med pant i verdipapirer

Figur 9: Utlån etter belåningsgrad 1997 og 1998, samt andel lån uten tilleggssikkerhet i 1998
Chart 9: Loans by debt: finance ratio in 1997 and 1998, and share of loans without additional security in 1998

Kredittilsynet har høsten 1998 gjennomført en ny undersøkelse om lån med pant i finansielle instrumenter. En rekke banker har de siste årene utarbeidet nye låneprodukter for finansiering av verdipapirer. Verdipapirer kan i perioder svinge kraftig i verdi. Lån med pant i verdipapirer gir derfor de institusjoner som yter slik kreditt, betydelige utfordringer med oppfølging og kontroll. Sett i lys av utviklingen i aksjemarkedet ble undersøkelsen i 1998 utvidet til også å omfatte informasjon om håndtering av problemengasjementer og om tap.

Omfanget av denne typen lån er ennå relativt begrenset; samlet var det innvilget rammer for kreditter mot pant i finansielle instrumenter på rundt 11 mrd. kroner. Omlag 8 mrd. kroner av rammene var benyttet, noe som utgjør 1,1 prosent av samlede utlån. For enkeltbanker varierer imidlertid verdiene fra 0,1 prosent til 20,4 prosent. Fordi det er vanskelig å få oversikt over lån med pant i verdipapirer som ikke inngår i særskilte låneordninger, er det samlede beløpet trolig høyere enn det innrapporterte tallmaterialet viser. For de institusjonene som inngikk både i fjorårets og årets undersøkelse, økte innvilget kreditt med pant i finansielle instrumenter med 24 prosent. Denne formen for kreditt viser derfor en betydelig vekst.

Femten av institusjonene opplyser at endringer i markedsverdi har ført til overskridelse av grensene for belåningsgrad i perioden. Dette er i de fleste tilfellene løst ved betalingsutsettelse eller økt belåningsgrad (omlag 10 prosent av lånene). Bare for 13 av 100 engasjementer er tvangssalg benyttet. Det er kun 6 institusjoner i utvalget som har bokført tap på denne typen engasjementer i perioden. Samlet sett dreier tapene seg om i underkant av 34 mill. kroner.

Kredittilsynet vil fortsette å følge utviklingen på dette området framover. Foreløpig synes de lån norske banker har ytt med pant i verdipapirer verken å utgjøre en fare for bankene eller for detnorske verdipapirmarkedet generelt. Enkelte banker har likevel en vesentlig større eksponering idette markedet enn det store flertall av banker har.

2.2.4 Funding og utenlandsopplåning

Figur 10: Fundingstruktur for norske banker
Chart 10: Funding structure of Norwegian banks

Figur 11: Utvikling i utenlandsopplåning
Chart 11: Development in borrowing in international markets

Forretningsbankenes og sparebankenes utlånsvekst har vært sterkere enn veksten i innskudd fra publikum. Fallende innskuddsdekning har ført til at bankene i større grad har finansiert sin virksomhet gjennom kortsiktig finansiering, og gjennom utstedelse av langsiktige verdipapirer.

Det norske penge- og kapitalmarkedet har begrenset likviditet, og det har vært en tendens til at flere banker har finansiert seg i utlandet. Det er først og fremst de største bankene som finansierer seg ute, men også noen av de mellomstore har økt innslaget av slik finansiering. De største bankenes kredittverdighet, som har vært meget god, og god tilgang på likviditet som følge av en relativ ekspansiv pengepolitikk i europeiske land, har vært medvirkende til norske bankers økte utenlandsfinansiering. Det sterke innslaget av kortsiktig utenlands-opplåning i vesentlig deler av banksektoren forutsetter at tilliten til norsk økonomi er god. Det er samtidig nødvendig at norske bankers soliditet og inntjening anses som tilfredsstillende.

3. Perspektivene framover

Utviklingen i norske kredittinstitusjoner har vært preget av det sterke etterspørselspresset i norsk økonomi under konjunkturoppgangen fra 1993. Fram til første halvår 1998 benyttet bankene ikke oppgangsperioden til å bedre inntjeningen og styrke sin egenkapital, og oppbyggingen av kredittrisiko var ikke tilpasset bankenes soliditet. De største bankenes tiltak gjennom 1998 for å dempe utlånsveksten og forventet demping av kredittetterspørselen som følge av økt rentenivå, reduserte faren for en fortsatt risikofylt oppbygging av kredittrisiko i banknæringen. Kredittrisikoen vil likevel være høy i tiden framover.

Det ser ut til at norsk økonomi i løpet av 1998 passerte konjunkturtoppen, og at den forventede nedgangen blir kraftigere og kommer tidligere enn antatt. Det er likevel stor usikkerhet om hvor sterk nedgangen vil bli, og hvor varig den blir. Dette avhenger blant annet av internasjonal utvikling, oljeprisutvikling og utviklingen i norske renter. Bankene må regne med en vesentlig økning i tapene, og det vil være viktig at bankene framover er i stand til å opprettholde en tilfredsstillende lønnsomhet når dette skjer. Fortsatt tilfredsstillende lønnsomhet er viktig for å kunne øke soliditeten i banksektoren. Bankenes rentemarginer har vært fallende på 90-tallet som følge av økt konkurranse, men også fordi bankene synes å ha hatt en målsetting om økte markedsandeler. Økte rentemarginer i andre og tredje kvartal bidro til å bedre den underliggende lønnsomheten i bankene. Det er imidlertid usikkert i hvilken grad de økte marginene kan opprettholdes i 1999 når veksten i kredittetterspørsel etterhvert må antas å falle mer markert. Verken soliditet eller inntjening synes å være tilstrekkelig til å stå imot følgene av en eventuell dyp og langvarig konjunkturnedgang.

Utviklingen i europeisk banknæring er preget av økende konkurranse, nedbygging av overkapasitet og fortsatt konsolidering. Innføringen av euro forsterker denne pågående prosessen, hvor tradisjonelle banker mister noe av sin betydning som finansielle mellomledd. Konsolideringsprosessen synes å føre til økt internasjonalisering og økt diversifisering utenfor EU. Selv om utenlandske bankers filialer som nevnt vokser sterkt i det norske markedet, er deres markedsandeler lave i forhold til markedsandeler for utenlandske bankers filialer og datterbanker i USA og de fleste EU-landene. Økt konkurransepress fra banker i EU, spesielt de nordiske bankene, vil måtte antas å bidra til å opprettholde presset på lønnsomhet i den norske banksektoren. Norske banker har dessuten i lang tid møtt sterk utenlandsk konkurranse ved at norske foretak opptar en stor del av sine lån direkte fra utlandet.

En rekke forhold knyttet til markedsrisiko er blitt mer tydelige i løpet av 1998, i Norge såvel som i utlandet. Finansinstitusjoner, investorer og forvaltere har erfart store endringer knyttet både til volatilitet, likviditet og avkastning på finansinvesteringer. Utviklingen i internasjonale finansmarkeder i 1998 synes å bekrefte at en i større grad enn før midten av 80-tallet må forvente seg perioder med store svingninger i markedene. Deregulering av nasjonale markeder, internasjonalisering og utviklingen i finansielle produkter og teknikker fører i tillegg til velferdsgevinster også til økt fare for at negative sjokk smitter fra land til land. Denne økte usikkerheten representerer en utfordring for de institusjonene som opererer i nasjonale og internasjonale finansmarkeder. I motsetning til i Norge var det også i 1998 en betydelig oppgang i de fleste vestlige lands aksjemarkeder. Mange observatører påpeker risikoen for at kursene er kommet så høyt at en betydelig korreksjon må forventes.

Fallet i de norske aksjekursene har gjort at livsforsikringselskapene må gjenoppbygge sin bufferkapital dersom de skal kunne videreføre en så høy grad av markedsrisiko som den nåværende eller større aksjeandel medfører.

4. Konsekvenser for tilsynsarbeidet

Det er i avsnittet foran pekt på to hovedutfordringer for norske finansinstitusjoner ­ redusert vekst i norsk økonomi og etterhvert økte tap for kredittinstitusjonene, samt betydelig usikkerhet i norske og internasjonale verdipapirmarkeder.

Økte kredittap og behov for å opprettholde lønnsomheten i kredittinstitusjonene stiller økende krav til kredittoppfølging og kredittvurdering, både når det gjelder nye lån og låneengasjementer fra perioden med sterk oppgang i lånemarkeder og eiendomsmarkeder. Fra Kreditttilsynets side vil det også i en periode med svakere konjunkturer bli lagt vekt på at institusjonene har gode rutiner og systemer for arbeidet. Tilsynet må i større grad konsentrere seg om de institusjonene som er mest utsatte for store kredittap. I en slik vurdering inngår en rekke faktorer, herunder styrken i utlånsveksten de senere årene, soliditet, eksponering for utsatte næringer, risikostyringsrutiner og -systemer. Av hensyn til den finansielle stabiliteten må de større institusjonene som representerer en systemrisiko, følges opp jevnlig.

Økende konkurranse, fra banker innenfor euro-området og fra andre aktører ute og hjemme, vil øke norske finansinstitusjoners fokus på kostnader, overkapasitet og strukturell tilpasning. For Kredittilsynet vil det i en slik periode med store strukturelle endringer være spesielt viktig å vurdere den strategiske risikoen institusjonene pådrar seg. I den grad institusjonene følger samme strategi, vil dette kunne representere en fare også for finanssektoren samlet.

Økt konkurranse betyr på den ene siden gevinster for samfunnet ved at tilbudene utvides og prisene synker på finansielle tjenester, samtidig som ressursene blir kanalisert på en bedre måte. På den annen side betyr økt konkurranse at det blir vanskeligere for finansinstitusjonene å bygge opp en sterk soliditet. Dette gjør institusjonene mer sårbare for ugunstige hendelser innad i institusjonene eller i deres omgivelser, og det vil være vanskeligere å foreta en konsolidering i etterkant av eventuelt større tap og svekket soliditet. For tilsynsmyndighetene blir denne avveiningen viktigere i de årene som kommer.

Markedsforstyrrelser, høy volatilitet, smitteeffektene mellom institusjoner, mellom markeder og over landegrensene, illustrerer at finansmarkedene fungerer på en stadig mer kompleks måte. Dette gjør det vanskeligere å ha oversikt over spesielt de større aktørenes samlede risikoeksponering, og tilsier at det kan være hensiktsmessig å legge større vekt på den enkelte institusjons egne systemer for styring av samlet risiko. For tilsynsmyndighetene blir det også som følge av disse utviklingstrekkene i enda sterkere grad nødvendig å se utviklingen i finanssektoren både i sammenheng med utviklingen i de øvrige deler av økonomien, og i sammenheng med utviklingen i internasjonal økonomi og finansmarkeder. Dette øker også behovet for internasjonalt samarbeid mellom tilsynsmyndighetene.

Current trends and analyses

International stockmarkets have experienced a substantial advance in recent years. Both domestic and international factors are behind the steep decline in share prices on the Oslo Stock Exchange in the summer and autumn of 1998. The second half-year brought large interest rate increases in Norway as a result of Norges Bank's¹ attempts to prevent a slide in the krone exchange rate, a situation largely instigated by international conditions. While the crisis in South-East Asia led to lower demand and falling prices for oil and other commodities, the krone² exchange rate was also adversely affected by the wage round and turbulence associated with the budget proceedings in the Storting³. The Oslo Stock Exchange performed less well in 1998 than most western bourses.

Of Norwegian financial institutions, insurance companies and pension funds are those most exposed to market risk. Norwegian banks' exposure to market risk is negligible. Insurance companies' share of total assets invested in shares has been on the increase in recent years. In the case of life insurance companies about 23 per cent of their total assets was invested in shares at the end of the third quarter, of which about 50 per cent in foreign shares. Life insurance companies' results for the first three quarters of 1998 were the poorest since the third quarter of 1994. However, international diversification helped to dampen the value fall for these companies, and, thanks to the solid buffer capital they had built up over several years, their financial position at the end of the third quarter of 1998 were satisfactory. They did not need to sell off stock during the period of market turbulence, or to substantially revise their portfolio mix by othermeans.

Developments in Norwegian financial institutions were marked by strong demand pressures in the Norwegian economy during the cyclical upturn starting in 1993. Domestic credit growth to the private sector and municipalities was on a rising trend for several years, reaching 10.8 per cent on an annualised basis by the end of the third quarter of 1998. Private banks made the biggest contribution to this growth. There were a number of indications that banks' strong lending growth in 1997 and at the start of 1998 was hazardous for firms, households and for the banks themselves. Banks' credit risk rose more than warranted by the improvement in the economy, and their provisions and equity capital appeared to be increasingly out of keeping with the risk represented by their lending portfolios. In the autumn of 1997 Kredittilsynet produced calculations to illustrate the trend in banks' tier 1 capital adequacy resulting from their strong lending growth. The calculations referred to the period 1997 - 1999. Given continued strong growth in lending and plausible assumptions for the trend in earnings and dividend, the projections showed a clear deterioration in tier 1 capital adequacy among various groups of banks.

Credit growth slowed from the first quarter onwards, primarily thanks to measures initiated by the banks themselves and partly in response to the authorities' warnings as regards the trend in banks' capital strength. The biggest commercial banks in particular took action to reduce the rate of growth. In time higher interest rates and expected lower activity levels also helped to slow down credit growth by lowering demand for credit. However, a number of institutions were still posting high growth later in 1998, in the first instance finance companies and foreign bank branches in Norway. Smaller banks' lending growth remained unchanged or edged down in 1998. Hence a large share of the growth in credit from banks in 1998 referred to institutions whose capital strength was basically relatively sound. The reduction in lending growth was instrumental in stabilising the trend in tier 1 capital adequacy among the biggest commercial banks in 1998. For savings banks the decline in lending growth was less marked, and their tier 1 capital adequacy continued to edge down.

The risk of mutually reinforcing effects between property markets and credit markets was present during the cyclical upturn. Higher employment, increased incomes, falling real interest rates and low nominal rates spurred a vigorous advance in property markets. With this in mind Kredittilsynet has since the spring of 1994 carried out surveys of financial institutions' practice as regards mortgage loans. The mortgage loan survey for 1998 showed little decline over 1997 in the share of loans with a debt:finance ratio in excess of 80 per cent, at the same time as house prices showed rapid growth. The risk of price falls in parts of the property market increased in the second half-year demonstrated the need for a debt:finance ratio that can provide a reasonable buffer against future price turnarounds in the housing market.

In the autumn of 1998 Kredittilsynet carried out a new survey of loans mortgaged on financial instruments. In recent years a number of banks have elaborated new loan products for the funding of securities. So far loans mortgaged on securities by Norwegian banks seem neither to represent a danger for the banks nor for the Norwegian securities market in general. Even so some banks have substantially heavier exposure in this market than the large majority of banks. Aggregate losses on such loans were modest in 1998.

Commercial and savings banks' lending growth has exceeded the growth in customer deposits.
A falling ratio of deposits to loans has prompted banks to increasingly fund their operations through short-term financing, and through issuance of long-term securities. The Norwegian money and capital market has limited liquidity, and there is tendency for more banks to obtain funding abroad. The marked element of short-term foreign borrowing in large sections of the banking sector presupposes confidence in the Norwegian economy. It also requires Norwegian banks' capital strength and earnings to be perceived to be satisfactory.

The Norwegian economy seems to have peaked in 1998, and the expected downturn is set to be sharper and to arrive sooner than expected. Even so there is much uncertainty as to the force and duration of the downturn. This will depend on factors such as international developments, oil prices and Norwegian interest rates. The slowdown in credit growth in 1998 resulting from supply side measures, and in time from slower growth in demand for credit, has reduced the danger of extensive debt-servicing problems in the household sector and among firms following a cyclical turnaround.
The credit risk remains high, and banks' losses can be expected to rise substantially in the event of a marked reduction in activity levels, especially if interest rates remain at a high level.

Continued satisfactory profitability is important for enhancing capital strength in the banking sector. Banks' interest margins have been on a falling trend in the 1990s as a result of increased competition, but also because the banks seem to have set their sights on increased market share. Higher interest margins in the second and third quarter helped to bolster banks' underlying capital strength. However, it is uncertain how far the improved margins can be maintained in 1999 once the expected slowdown in credit demand gathers pace. Increased competitive pressures from EU banks, especially in the Nordic region, can also be expected to squeeze profits in Norway's banking sector.

¹ Central Bank of Norway
² NOK
³ The Norwegian Parliament

[Table 1: Buffer capital 31.12.94 - 30.09.98 - life insurance companies]
[Chart 1: Share price trend in various countries]
[Chart 2: Results of management companies of securities funds (NOKm]]
[Chart 3: Bank lending growth]
[Chart 4: House prices]
[Chart 5: Market prices - office premises]
[Chart 6: Results of life insurance companies]
[Chart 7: Projections of tier 1 capital in per cent of measurement base for the biggest savings banks]
[Chart 8: Projections of tier 1 capital in per cent of measurement base for the biggest commercial banks]
[Chart 9: Loans by debt: finance ratio in 1997 and 1998, and share of loans without additional security in 1998]
[Chart 10: Funding structure of Norwegian banks]
[Chart 11: Development in borrowing in international markets]